| Alfa og Omega 6. bd. kapitel 20. Fra side 142. Fra side 201 i den engelske utgave. |
(142)Etter å ha arbeidet i Antiokia en tid foreslo Paulus for medarbeiderne at de skulle legge ut på en ny misjonsreise. "La oss dra tilbake," sa han, "og besøke brødrene i alle de byene hvor vi har forkynt Herrens ord, for å se hvordan det går dem." rett (142) Paulus og Barnabas skiller lag (142)Barnabas ville gjerne være med Paulus, men ønsket å ha med seg Johannes, "med tilnavnet Markus. Denne hadde bestemt seg for å komme tilbake til prekegjerningen igjen. Dette satte Paulus seg imot. Han mente at Johannes Markus hadde forlatt dem da de møtte vanskeligheter på den første misjonsreisen, og derfor ikke burde være med denne gangen. Han fant ingen grunn til å unnskylde Johannes Markus for å være veik da han trakk seg tilbake for å nyte tryggheten og makeligheten hjemme. Paulus stod steilt på at en mann med så liten utholdenhet ikke passet for et arbeid som krevde tålmod, selvfornektelse, mot, hengivenhet, tro og villighet til å dø, om det skulle bli nødvendig. Striden mellom Paulus og Barnabas ble sa hard at de skilte lag. Barnabas fulgte sin overbevisning og tok med seg Johannes Markus. Vi leser: "Barnabas tok med seg Markus og seilte til Kypros, mens Paulus valgte å ta med Silas. Så drog han av sted etter at brødrene hadde overgitt ham til Herrens nåde." rett (143) Den andre misjonsreisen (143)I Lystra møttes Paulus og Timoteus igjen. Det var her Timoteus opplevde at Paulus ble steinet og slept utenfor byen. Opplevelsen kom til å gjøre et stadig sterkere inntrykk på ham. Til slutt følte han det som en plikt å vie livet til prekegjerningen. Han kjente seg sterkt knyttet til Paulus og ville gjerne samarbeide med ham når det bød seg en anledning. rett (143)Paulus' medarbeider Silas hadde den profetiske gave og var en erfaren mann. Arbeidet var imidlertid så omfattende at Paulus og Silas fant det nødvendig å utdanne flere arbeidere. I Timoteus så Paulus en mann som forstod hvor hellig predikantens arbeid er, og som ikke ville la seg skremme av lidelser og forfølgelse. Han forstod også at Timoteus var villig til å lære. Likevel våget han ikke uten videre å ta ansvaret for å lære den unge og uerfarne Timoteus opp til å bli forkynner. Først måtte han føle seg helt sikker på Timoteus' karakter og tidligere atferd. rett (143)Timoteus' far var gresk og moren jøde. Fra barnsben av kjente han skriftene, for han vokste opp i et hjem fylt av ekte og sindig gudsfrykt. Moren og bestemoren trodde på de hellige skrifter og minnet Timoteus om hvor velsignet det er å følge Guds vilje. Guds ord veiledet de to gudfryktige kvinnene i oppdragelsen av Timoteus. Den åndelige kraften i deres undervisning hjalp ham til å føre ren tale og være ubesmittet av alt det onde som omgav ham. Slik samarbeidet lærerne i hjemmet og Gud om å forberede Timoteus til å bære ansvar. rett (143)Paulus merket at Timoteus var trofast, urokkelig og pålitelig. Derfor valgte han ham som medarbeider og reisevenn. De som underviste Timoteus i barndommen, fikk lønn for strevet da de opplevde at deres kjære sønn ble så nært knyttet til den store apostel. Timoteus var bare en ungdom da Gud kalte ham til lærer, men oppdragelsen hjemme hadde gitt ham prinsipper som gjorde ham egnet til å være Paulus' medarbeider. Selv om han var ung, bar han sitt ansvar med kristen ydmykhet. rett (143)Paulus viste framsyn og rådet Timoteus til å la seg omskjære. Han gjorde det ikke fordi Gud krevde det, men tok forsiktighetshensyn. Han ville unngå å gi jødene et påskudd til å hindre Timoteus i å forkynne evangeliet. Paulus reiste fra by til by i mange land og fikk ofte anledning til å forkynne Kristus i jødenes synagoger og andre steder hvor folk møttes. Ble det kjent at en medarbeider var uomskåret, kunne jødenes fordom og skinnhellighet hindre virksomheten. Overalt møtte apostelen innbitt motstand og hard forfølgelse. Han ønsket å bringe evangeliet til både jøder og hedninger, og så lenge det ikke stridde mot tro og lære, unngikk han mest mulig alt som kunne skape motvilje. Selv om Paulus både trodde og lærte at det var uten betydning å være omskåret eller ikke, tok han i dette tilfelle hensyn til jødenes fordom. For ham var Kristi evangelium likevel det avgjørende. rett (144)Paulus elsket Timoteus som "sin ekte sønn i troen".' Han tok ham ofte til side og stilte spørsmål om bibelhistorien. Når de reiste fra sted til sted, ble Timoteus undervist nøye i det som er nødvendig for å ha framgang i arbeidet. Timoteus var allerede klar over at det er et hellig og alvorlig arbeid å forkynne evangeliet, men Paulus og Silas søkte hele tiden å utdype denne forståelse når de var sammen med ham. rett (144)Timoteus kom ofte til Paulus og bad om råd eller for å bli undervist. Han lot seg ikke drive av tilfeldige innfall, men arbeidet rolig og veloverveid. Han gjorde aldri noe uten først å spørre: Er dette etter Guds vilje? Den Hellige Ånd fant i Timoteus et menneske som lot seg forme til et tempel hvor Gud kunne bo. rett (144)Når Bibelen blir en del av livet får den en dyp og varig virkning på karakteren. Timoteus levde i samsvar med det han lærte. Han var ikke mer enn vanlig begavet, men hans arbeid ble så verdifullt fordi han brukte sine gudgitte evner i Mesterens tjeneste. Han forstod hva praktisk gudsfrykt er. Det gav ham en særstilling blant de kristne og bidrog til at han ble respektert. rett (144)Alle som arbeider for menneskers frelse, må skaffe seg en kunnskap om Gud som går dypere og er både grundigere og klarere enn det vanlige. De må benytte alle sine krefter i Mesterens tjeneste. De har tatt imot et høyt og hellig kall, og skal de ha framgang og vinne mennesker for Gud, må de hver eneste dag holde seg til ham og motta nåde og kraft fra kilden til all velsignelse. "For Guds nåde er blitt åpenbart for å gi frelse til alle mennesker. Og hans nåde oppdrar oss til å si fra oss ugudeligheten og de verdslige lyster og leve i selvtukt, rettferd og gudsfrykt i den verden som nå er, mens vi venter på at vårt håp skal få sin salige oppfyllelse, og at vår store Gud og frelser Kristus Jesus skal komme til syne i herligheten. For Kristus gav seg selv for oss for å fri oss ut fra all urettferdighet og rense oss så vi kan være hans eget folk, som med iver gjør gode gjerninger." rett (145) Besøk i menighetene (145)Apostelen Paulus følte et stort ansvar for alle som ble kristne på grunn av hans arbeid. Først og fremst ønsket han at de skulle holde fast på troen, så han på Kristi dag kunne få den ros at alt hans strev gjennom livet ikke hadde vært forgjeves.' Han var bekymret for resultatet av sitt arbeid. Han følte til og med at hans egen frelse kunne stå på spill om han sviktet og menigheten trakk seg tilbake fra samarbeidet for å frelse mennesker. Han innså at forkynnelse alene ikke er nok til å lære kristne mennesker å framholde livets ord. Han visste at de med linje for linje, forskrift etter forskrift, litt her og litt der, måtte undervises i å arbeide for Kristus. rett (146)Det er en grunnregel at alle gudgitte evner vi nekter å bruke, svekkes og går til grunne. Sannhet vi ikke følger, eller lar være å bringe videre til andre, mister sin livgivende og legende kraft. Derfor fryktet apostelen at det ville være umulig å framstille hvert eneste menneske som fullkomment i Kristus. Håpet om å nå himmelen syntes mer dunkelt når han grublet over om en eller annen svikt fra hans side kanskje kunne bety at menigheten ble mer preget av mennesker enn av Gud. Hans kunnskap, hans veltalenhet, hans undergjerninger, og det han så og hørte da han var rykket opp i den tredje himmel - alt ville være uten betydning dersom utroskap i tjenesten bidrog til at noen gikk glipp av Guds nåde. I skrift og tale formante han alle som hadde tatt imot Kristus til å leve slik at de kunne "være uklanderlige og rene, Guds barn uten feil, midt i en vrang og fordervet slekt". Videre skrev han: "Dere skinner blant dem som lys i verden og holder fast på livets ord.” rett (146)Enhver oppriktig predikant føler et tungt ansvar for den åndelige veksten hos dem han har fått omsorgen for. Han vil så gjerne at også de skal bli Guds medarbeidere, og erkjenner at menighetens trivsel for en stor del står eller faller med hvordan han utfører det arbeid Gud har lagt på ham. Alvorlig og utrettelig vil han søke å inspirere de troende til å vinne mennesker for Kristus. Han vet at enhver tilvekst kan bli et nytt redskap i gjennomføringen av frelsesplanen. rett (146) Arbeidet i Galatia (147)Slik lærte galaterne de grunnleggende sannheter om "Gud, vår Far" og "Herren Jesus Kristus, han som gav seg selv i døden for våre synders skyld, for å fri oss ut fra den nåværende onde verden, etter Gud vår Fars vilje". "Ved å høre og tro" mottok de Guds Ånd og ble "Guds barn i kraft av troen på Kristus Jesus". rett (147)Paulus' atferd blant galaterne var slik at han senere kunne si: "Jeg ber dere, brødre: Bli som jeg.” Hans lepper var blitt berørt med en glo fra alteret. Uten å la seg hindre av kroppslige svakheter forkynte han Jesus som synderes eneste håp. Alle som hørte Paulus, forstod at han hadde vært hos Jesus. Fylt av kraft fra himmelen kunne han tolke åndelige ting åndelig og bryte ned Satans festningsverk. Mennesker ble overveldet av den kjærlighet Gud viste da han ofret sin eneste Sønn, og mange ble drevet til å spørre: Hva skal jeg gjøre for å bli frelst? rett (147) Jesus Kristus og ham korsfestet (147)I kristendommens første tid ble frelsens glade budskap gitt til en fortapt verden av gudfryktige sendebud som ikke lot selvforherligelse skade forkynnelsen av Kristus og ham korsfestet. De begjærte verken myndighet eller privilegier. Med selvet skjult i Frelseren priste de frelsesplanen og Kristus, planens opphavsmann og fullender. Deres forkynnelse gjaldt alltid Kristus, som i går og i dag og til evig tid er den samme. rett (147)Dersom dagens predikanter betonte korset sterkere, ville deres arbeid lykkes bedre. Syndere som får hjelp til å kaste et blikk på korset og den korsfestede frelseren, vil fatte dybden av Guds barmhjertighet og innse hvor avskyelig synden er. rett (147)Kristi død beviser Guds store kjærlighet til menneskene. Den er pantet på vår frelse. Å ta korset fra de kristne vil være som å fjerne solen fra himmelen. Korset bringer oss til Gud, så vi kan bli forsont med ham. Med den samme milde medfølelse som preger en fars kjærlighet, ser Jehova på de lidelser hans Sønn utholdt for å frelse menneskeslekten fra evig død. Han tar imot oss i sin elskede Sønn. rett (148)Uten korset kunne menneskene ikke ha fellesskap med Faderen. Alle våre håp bygger på det. Fra korset skinner Frelserens kjærlighet, og når synderen ved korsets fot ser opp mot ham som døde for å frelse, gir det grunn til glede, for syndene er tilgitt. Å knele i tro ved korsets fot er å nå så høyt som noe menneske kan komme. rett (148)Korset viser at vår himmelske Far elsker oss med en uendelig kjærlighet. Derfor forundrer det ikke at Paulus utbryter: "Men jeg vil aldri rose meg av noe annet enn av vår Herre Jesu Kristi kors.” Også vi har fått privilegiet å kunne rose oss av korset. Det er vår forrett å gi oss selv til ham som gav seg selv for oss. Med ansikter som lyser av stråler fra Golgata, kan vi dra ut og åpenbare dette lyset for alle som ennå lever i mørket. |