Guds majestet – 11. april

(110) «En stor og skremmende Gud i de helliges råd, mer verdt å frykte enn alle som omgir ham? Hvem er som du, Gud Herre Sebaot? Mektig er du, Herre, omgitt av troskap. Du hersker over det hovmodige havet, når bølgene reiser seg, stiller du dem.» Sal 89, 8-10. rett

(110) I går tok bror Charles Chittendon noen av oss med seg i båten sin. Vi ble på stranden og ute på vannet hele dagen. Vi seilte fra Golden Gate-broen ut på havet. Bølgene sto høyt, og vi ble virkelig ristet igjennom. Vannspruten sto om oss. Den vaktsomme kapteinen ga sine ordrer, og det sto hender klare til å gjøre hva han sa. Det var sterk vind, og jeg har aldri nytt noe mer i hele mitt liv. rett

(110)I dag skulle jeg skrive om Kristus da han gikk på vannet og stilte stormen på sjøen. Å, som denne scenen gjorde inntrykk på meg. Guds majestet og hans gjerninger beskjeftiget tankene mine. Han holder vindene i sine hender, han kontrollerer vannene. I Herrens øyne var vi dødelige vesener bare små prikker på det enorme, dype vannet i Stillehavet. Likevel hadde han sendt engler fra himmelen, fra sin ubeskrivelige herlighet, for å beskytte den lille seilbåten som krenget seg vei gjennom bølgene. rett

(110) Båten med disiplene i kamp med bølgene sto så levende for meg. Natten var mørk og stormfull, og deres Mester var ikke hos dem. Sjøen gikk høyt, de hadde motvind. Hadde Jesus, deres Frelser, vært hos dem, ville de ha følt seg trygge. Gjennom hele denne uendelig lange natten satt de bøyd over årene og kjempet seg vei gjennom vinden og bølgene. De var overveldet av skrekk. Dette var sterke menn som var vant til harde tak og vanskeligheter, og de var ikke så lette å skremme, heller ikke når de var i fare. rett

(110) De hadde planlagt å ta Jesus ombord i båten på et forut bestemt sted, men hvordan kunne de i det hele tatt nå fram uten ham? - Alt så håpløst ut, for de hadde motvind. Roerne var slitne. Likevel hadde den ubarmhjertige stormen ikke løyet av, den pisket opp bølgene til et raseri som syntes å ville oppsluke både dem og båten. – Å, som de lengtet etter Jesus. rett

(110) Akkurat da de følte seg i størst fare, da de følte de hadde mistet alt, mens lynene blinket – da, i den fjerde nattevakt, åpenbarte Jesus seg for dem, vandrende på vannet. Å, da hadde han likevel ikke glemt dem! Hans våkende øye, fylt av medfølende sympati og barmhjertig kjærlighet, hadde iakttatt dem hele veien gjennom den forferdelige stormen. - I deres største nød var han meget nær. Brev 5, 11. april 1876, til James White. rett

neste kapitel