Farao trosser Gud

(190)Etter at Aron var blitt undervist av engler, drog han av sted for å møte sin bror som han hadde vært skilt fra så lenge. De møtte hverandre i et ødslig ørkensttøk i nærheten av Horeb. Her kunne de snakke sammen, og "Moses forkynte Aron alt hva Herren, som sendte ham, hadde talt, og alle de tegn han hadde pålagr ham å gjøre." Sammen reiste de så til Egypt. Da de var kommet til Gosen, kalte de sammen de eldste i Israel. Aron fortalte dem alt det Gud hadde gjort ved Moses, og så ble tegnene Gud hadde gitt Moses, vist for folket. "Og folket trodde; og da de hørte hvorledes Herren hadde sett til Israels barn og gitt akt på deres nød, bøyde de seg og tilbad." rett

(190)Moses hadde også fått i oppdrag å bringe et budskap til kongen. De to brødren. gikk til slottet som utsendinger fra kongenes konge, og på hans vegne sa de til farao: "Så sier Herren, Israels Gud: La mitt folk fare, så de kan holde høytid for meg i ørkenen!" Dette fikk kongen til å spørre: "Hvem er Hetten SOm jeg skal lyde og la Israel fare? Jeg kjenner ikke Herren, og heller ikke vil jeg la Israel fare." De svarte: "Hebreernes Gud har møtt oss; la oss dra tre dagsreiser ut i ørkenen og ofre til Herren vår Gud, så han ikke skal slå oss med pest eller sverd." rett

(190)Kongen hadde allerede fått rapport om dem og om den interessen de hadde vakt hos folket. Dette gjorde at han ble harm. "Hvorfor vil I, Moses og Aron, dra folket fra dets arbeid? Gå og gjør det I skal!" Nasjonen hadde allerede lidt tap på grunn av innblanding fra disse fremmede. Derfbr føyde han til: "Se, folket er nå blitt altfor tallrikt i landet, og så vil I dra dem bort fra det de har å gjøre!" rett

(191)Under trelldommen hadde israelittene i noen grad tapt kunnskapen om Guds lov, og de hadde veket av fra dens bud. Sabbaren var stort sett blitt ignorert, og kravene fra arbeidsfogdene gjorde det tilsynelatende umulig å helligholde den. Men Moses hadde gjort der klart for folket at lydighet mot Gud var den første betingelsen for befrielse. De som undertrykker dem, fikk nyss om de tiltak som ble gjort for å gjeninnføre helligholdeIsen av sabbaten. Kongen ble meget urolig over dette og mistenkte israelittene for å ville frigjøre seg fra hans tjeneste. Han mente at misnøyen skyldtes dovenskap. Men han skulle sørge for at de ikke fikk tid til å danne farlige sammensvergelser. Derfor sørger han for å stramme tøylene for å knuse frihetsviljen. Samme dag ble det gitt ordre om å gjøre arbeider enda mer grusomt og byrdefullt. rett

(191)Det vanligste byggematerialer i landet var soltørket mursten. Veggene i de fineste byggverk var laget av dette materialet og siden kledt med sten utVendig. Disse reglverkene sysselsatte et srort antall slaver. Halm ble skårer opp og blandet med leire for å holde den sammen, og der krevdes enorme mengder halm til detre. Nå bestemte kongen at halm ikke lenger skulle skaffes til veie. Arbeiderne måtte selv sørge for å finne den. Likevel måtte de produsere den samme mengde teglsren som før. rett

(191)Denne bestemmelsen vakre stor fortvilelse blant israelittene over hele lander. De egyptiske arbeidsfogdene hadde oppnevnt hebraiske formenn til å ha oppsyn med arbeidet, og disse oppsynsmennene var ansvarlige for at alt gikk som der skulle. Da kravet fra kongen ble satt i verk, måtte folker fare vidt og bredt i landet for å samle halm. Men det var uråd å holde produksjonen på der samme nivå som før, og dette gikk ut over de israelittiske oppsynsmennene som ble hardr straffet. rett

(191)Oppsynsmennene trodde at det var fogdene og ikke kongen som var skyld i dette harde presset. Derfor gikk de til ham og klaget. Men han bare håner dem. "Dovne er I, dovne! Derfor sier I: Vi vil gå og ofre til Herren." De ble beordrer tilbake til arbeidet, med beskjed om at byrdene deres ikke på noen måte sknlle lettes. På tilbakeveien møtte de Moses og Aron og ropte til dem: "Herren hjemsøke eder og dømme eder fordi I har ført oss i vanrykte hos Farao og hans tjenere, så I har gitt dem sverd i hånden til å slå oss i hjel." rett

(191)Da Moses hørte disse bebreidelsene, ble han helt fortVilet. Folkets lidelser hadde øket betraktelig, og over hele landet lød det klagerop fra både nnge og gamle. Alle var enige om at han hadde skylden for den katastrofale endring i deres kår. Med bitterhet i sinnet vendte han seg til Gud og ropte: "Herre, hvorfor har du gjort så ille med dette folk? Hvorfor har du sendt meg? For fra den stund jeg gikk inn til Farao for å rale i ditt navn, har han gjorr ille mOt dette folk, og du har aldeles ikke hjulpet ditt folk." Og svaret lød: "Nå skal du se hva jeg vil gjøre med Farao; ved min sterke hånd skal han tvinges til å la dem fare, ja, ved min sterke hånd tvinges til å drive dem ut av sitt land." Igjen ble Moses minnet om pakten som Gud hadde opprettet med fedrene, og han fikk forsikring om at den ville bli oppfylt. rett

(192)Gjennom alle trelldomsårene i Egypt hadde det værr noen blant israelittene som holdt fast på sin gudsdyrkelse. Det gjorde dem vondt at barna deres daglig var vitne til hedningenes avskyelige skikker, og endog bøyde seg for deres falske guder. I sin nød ropte de til Herren om befrielse fra egypternes åk og om hjelp til å komme bort fra avguderiets fordervelige innflytelse. De la ikke skjul på sin tro, men lot egypterne vite at de tilbad himmelens og jordens skaper, den eneste sanne og levende Gud. De la frem bevisene for hans eksistens og makt fra skapelsen og ned til Jakobs dager. Slik fikk egypterne anledning til å bli kjent med hebreernes religion. Men de likte ikke å ta imot undervisning av slavene. I stedet prøvde de å forlede dem som dyrket Gud, med løfte om belønning. Når det ikke hjalp, truet de med tortur. De eldste i Israel gjorde sitt beste for å styrke trosvissheten blant sine landsmenn. De gjentok løftene som var gitt til fedrene, og Josefs profetiske utsagn like før han døde, der han forutsa urfrielsen fra Egypt. Noen trodde det som bfe sagt. Åndre bfe mismoclige når de betraktet forholdene omkring seg. rett

(192)Da egypterne fikk vite hva slavene snakket med hverandre om, hånlo de av deres fomnrninger og gjorde narr av dem fordi de trodde på Guds makt. De minnet dem om at de var et slavefo/k og sa spottende: "Dersom eders Gud er rettferdig og barmhjertig og eier større makt enn de egyptiske guder, hvorfor gjør han eder så ikke til et fritt folk?" Så henviste de til sin egen situasjon. De dyrket guder som israelittene sa var falske. Likevel var Egypt en rik og mektig nasjon. De hevdet at gudene deres hadde gjort dem velstående, og hadde gitt israelittene i deres hånd som slaver. De roste seg av sin makt til å ødelegge dem som tilbad Jehova. Farao selv skrøt av at hebreernes Gud ikke kunne fri dem ut av hans hånd. rett

(192)Slike uttalelser slukket håpet hos mange israelitter. For dem så det nesten ut som om egypterne hadde rett. Det var sant at de var slaver og måtte finne seg i alt det som de grusomme arbeidsfogdene fant på å plage dem med. Deres egne barn var blitt hundset og slått i hjel. Livet var blitt en byrde for dem. Likevel tilbad de himmelens Gud. Hvis Herren virkelig stod over alle guder, ville han ikke la dem bli i trellekår hos avgudsdyrkere. Men de som var tro mot Gud, forstod at han hadde tillatt at Israel ble slaver fordi de hadde forlatt ham og gi/tet seg med hedninger, slik at de ble ledet inn i avgudsdyrkelse. De forsikret sine brødre om at Gud snart ville bryte undertrykkernes åk. rett

(193)Hebreerne hadde ventet å oppnå friheten uten noen spesiell trosprøve eller noen virkelig lidelse eller motgang. Men de var ennå ikke rede for befrielsen. Deres tro var svak, og de var uvillige til å vise tålmod i prøvelser inntil Gud fant tiden moden til å hjelpe dem. Mange ville heller fortsette som slaver enn å utsette seg for de vanskeligheter som var forbundet med å reise til et annet land. Åndre hadde tillagt seg vaner som minnet så mye om egypternes, at de foretrakk å bli i landet. Derfor fridde ikke Herren dem ut da han første gang åpenbarte sin makt for farao. Han styrte begivenhetene slik at den egyptiske kongen fikk utfolde sitt tyranniske sinnelag fullt ut, men samtidig ønsket han å åpenbare sin makt for folket. Når de fikk se hans rettferdighet, makt og kjærlighet, ville de selv ønske å forlate Egypt og tjene ham. Moses ville ha hatt en langt lettere oppgave hvis ikke så mange av israelittene var blitt så fordervet at de heller ville bli i Egypt. rett

(193)På ny ble Moses sendt til folket for å gjenta løftet om befrielse og for å gi dem en ny forsikring om Guds omsorg. Han gjorde som Gud befalre, men de ville ikke høre på ham. Skriften sier: "De hørte ikke på Moses for angst og for det håtde trælarbeids skyld." Igjen kom Guds budskap til Moses: "Gå inn og si til Farao, kongen i Egypten, at han skalla Israels barn fare ut av sitt land." Overveldet av mismot svarte han: "Du ser Israels barn hører ikke på meg; hvorledes skulle da Farao høre på meg?" Han ble nå oppfordret til å ta Aron med seg og gå inn til farao og på ny kreve at "Israels barn skulle føres ut av Egyptens land". rett

(193)Han fikk vite at kongen ikke ville gi etter før Gud sendte straffedommer over landet og førte Israel ut med en veldig åpenbarelse av sin makt. Før hver plage skulle Moses fortelle kongen hva den innebar og hvordan den virket, så han kunne unngå den hvis han ville. Hvert avslag ville resultere i en enda hardete straffedom, inntil hans stolte hjerte ble ydmyket, og han anerkjente himmelens og jordens skaper som den sanne og levende Gud. Herren ville vise egypterne hvor nytteløs stormennenes visdom var og hvor lite gudene deres maktet når de stod imot Guds befaling. Han ville straffe egypterne for deres avgudsdyrkelse og tilbakevise alle påstander om velsignelser fra deres livløse guder. Gud ville forherlige sitt eget navn for at andre nasjoner skulle få høre om hans makt og skjelve for hans veldige gjerninger, og for at hans folk skulle oppgi avgudsdyrkelsen og tjene ham helt og fullt. rett

(194)På ny ble Moses og Aron ført inn i egyptetkongens fornemme haller. Omgitt av mektige søylet og glittende ornamentet, utsøkte maletiet og statuer av hedenske gudet, stod de to representantene for slavefolket foran kongen i dau. dens mektigste rike for å gjenta Guds befalil1g om at Israel skulle få friheten tilbake. Kongen forlangte et mirakel som bevis på deres guddommelige oppdrag. Moses og Aron hadde fått instrnks om hva de sknlle gjøre hvis noe slikt ble krevd. Derfor tok Aron staven og kastet den ned foran farao, og den ble til en slange. Kongen sendte bud etter sine "vismenn og trollmenn". "De kastet hver sin stav, og de ble til slanger; men Arons stav slukte deres staver." Da ble kongen enda mer besluttsom enn før og erklærte at hans trollmenn var jevn. byrdige med Moses og Aron. Han anklaget Herrens tjenere for å være bedragere, og følte at han uten risiko kunne avvise kravene deres. Men selv om han for. kastet budskapet de brakte, hindrer Gud ham fra å skade dem. rett

(194)Det var Guds makt, ikke menneskelige evner og krefter som Moses og Aron var utrustet med, som iverksatte miraklene overfor farao. Disse tegn og under ble gjort for å overbevise kongen om at den store Jeg er hadde sendt Moses, og at det var kongens plikr å la israelittene fare, slik at de kunne tjene den levende Gud. Også trollmennene gjorde tegn og under. Heller ikke det skjedde ved hjelp av egen kløkt, men ved den kraft de fikk fra sin gud, Satan, til å etter. ligne Herrens verk. rett

(194)Trollmennene var ikke i stand til å gjøre stavene om til virkelige slanger, men ved hjelp av magi og bistand fra den store bedrageren fikk de det til å se slik ut. Satml hadde ikke makt til å forvandle stavene til å bli levende slanger. Selv om ondskapens fyrste er i besittelse av all den visdom og stytke som en fallen engel kan ha, har han ikke makt til å skape eller til å gi liv. På dette felt er Gud enerådende. Men Satan utfoldet sin makt så langt han knnne. Han fikk i stand en etterligning. For mennesker så det ut som om stavene ble til slanger, noe farao og hans hoff også trodde. Det var ingen synlig forskjell mellom slangene deres og den som Moses fremkalte. Selv om Herren lot den virkelige slangen sluke de falske, betraktet farao det ikke som et utslag av Guds kraft, men som en avansert form for magi. rett

(194)Farao prøvde å forsvare sin'motstand mot Guds befaling, og forsøkte derfor å finne et påskndd til å ignorere de mirakler Gud hadde gjort gjennom Mose, og Satan gav ham nettopp det han ønsket. Ved det verk han utførte gjennom trollmennene, gav han egypterne inntrykk av at Moses og Aron bare var svartekunstnere, og at det budskapet de brakte, ikke måtte oppfattes som et budskap fra en høyere makt. Satans etterligning resulterte i at egypterne ble dristigere i sitt opprør, og at farao forherdet seg og nekter å la seg overbevise. Satan håpet å få Moses og Aron til å tvile på at de gikk Guds ærend, slik at hans egne redskaper kunne få overmakten. Han ville ikke gå med på at Israels barn ble løst fra slaveriet for å tjene den levende Gud. rett

(195)Men ondskapens fyrste hadde en enda dypere hensikt med å utføre sine mirakler gjennom trollmennene. Han visste at dersom Moses brøt trelldomsåker for Israels barn, ble han et forbilde på Kristus som skulle bryte syndens herredømme over menneskeheten. Han visste at når Kristus kom, ville det skje mektige mirakler som skulle overbevise verden om at Gud hadde sendt ham. Tanken på Kristi makt fikk Satan til å skjelve. Ved å etterligne de gjerninger Gud gjorde gjennom Moses, håpet han ikke bare å hindre at Israel ble befridd, men å øve en innflytelse i fremtiden som ville nedbryre troen på Kristi mirakler. rett

(195)Satan prøver hele tiden å etterligne Kristi gjerninger og å skape grunnlag for sin egen makt og sine egne ktav. Han får folk til å søke en naturlig forklaring på Krisri mirakler ved å gi inntrykk av at de er er resultat av menneskelig makt og kløkr. Hos mange ødelegger han på den måten troen på Kristus som Guds Sønn, og får dem til å forkaste Guds tilbud om nåde. rett

(195)Moses og Aron fikk beskjed om å gå ned til elvebredden neste morgen, dir kongen pleide å gå. Errersom flomvanner fra Nilen var en sradig kilde til grøde og rikdom for hele riket, ble den dyrket som en Gud, og kongen gikk hver dag ned til elven for å tilbe. Her gjentok de to brødrene budskaper til ham, og rakte så ut sraven og slo på vanner. Det hellige elvevannet ble som blod, fiskene døde og elven begynte å stinke. Vannet i husene og vannforsyningen i brønnene ble også forvandlet til blod. "Men Egyptens tegnsutleggere gjorde det samme med sine hemmelige kunster. . . . Og Farao vendte seg om og gikk hjem til sitt hus og la heller ikke dette på hjerte." I syv dager fortsatte plagen, men uten virkning. rett

(195)Igjen rakte Moses staven ut over vannet, og det kom frosker opp fra elven og spredre seg over landet. De trengte inn i husene, fylte soverommene og endog stekeovnene og bakertrauene. Egypterne betraktet froskene som hellige dyr og ville derfor ikke drepe dem. Men de slimete skapningene var erter hvert blitr helt uutholdelige. De myldret endog i slottet, og kongen ble utålmodig etter å få fjernet dem. rett

(195)Det hadde sett ut som om også trollmennene kunne frembringe frosk, men de kunne ikke fjerne dem. Dette følte farao som en ydmykelse. Han sendte bud etter Moses og Aron og sa til dem: "Be til Herren at han vil ta froskene borr fra meg og mitt folk! Da vil jeg la folket fare, så de kan ofre til Herren." De minnet kongen om det han tidligere hadde sagt, og bad ham fastsette er tidspunkt da de skulle be om at plagen ble fjernet. Han gav beskjed om at de skulle møte opp neste dag, i håp om at froskene i mellomtiden skulle fotsvinne av seg selv, så han ble spart for den bitre ydmykelsen der var å måtte bøye seg for Israels Gud. Men plagen fortsatte like til der avtalte tidspunkt. Da døde froskene over hele Egypt og ble liggende og forpeste luften. rett

(196)Herren kunne ha forvandler dem til støv på et øyeblikk. Men han gjorde ikke det for at kongen og hans folk ikke skulle-si at det skyldtes slike trolldomskunster som heksemestrene utførte. Froskene døde og ble samler sammen i hauger. Her fikk kongen og hele Egypt et bevis på at det ikke hadde skjedd ved troll. dom, men at det var en straff fra himmelens Gud, noe de ikke kunne bottfor. klare med all sin tomme filosofi. rett

(196) "Men da Farao så at han hadde fått luft, gjorde han sitt hjerte hårdt." På Guds befaling strakte Aron ut hånden, og støver på jorden ble til mygg over hele Egypt. Farao forlangte at trollmennene skulle gjøre der samme, men de kunne ikke. Slik viste Gud at hans verk var større enn Sarans. Endog tegnsutleg. gerne måtte innrømme: "Derte er Guds finger." Men kongen var fremdeles urokkelig. rett

(196)Oppfordringer og advarsler var uten virkning, og derfor kom det en ny straffedom. Tiden da den skulle inntreffe, var forutsagt for at det ikke skulle kunne sies at den var kommet som en tilfeldighet. Fluer fylte husene og svermer omkring over jorden, slik at "i hele Egypten ble landet herjet av fluesvermer". Disse flultOe var store og giftige, og stikket av dem var uhyre smertefullt både for folk og fe. Som det var blitt forutsagt, ble Gosens land ikke rammet av denne straffedommen. rett

(196)Farao tilbød nå israelittene å ofre i Egypt, men de avviste tilbudet slik Moses gav uttrykk for: "Det er ikke rådelig å gjøre så; for der vi ofrer til Herren vår Gud, er en vederstyggelighet for egypterne; om vi nå ofrer for egypternes øyne det som er en vederstyggelighet for dem, ville de da ikke stene oss?" Dyrene som hebreerne skulle ofre, ble regner som hellige. Egypterne visre så stor ærbødighet for disse dyrene at det var forbundet med dødsstraff å drepe noen av dem, selv om det skjedde av vanvare. Derfor ville det være umulig for hebreerne å holde gudstjeneste i Egypt uten å vekke anstøt. På ny kom Moses med forslag om at de skulle dra tre dagsreiset lit i ørkenen. Kongen samtykket, idet han tryglet Guds tjenere om å sørge for at plagen opphørre. De lover å gjøre dette, men advaree ham mot å narre dem. Plagen ble stanset, men kongen hadde forherdet seg ved sitt stadige opprør, og han nektet fortsatt å gi ettet. rett

(196)Et enda frykteligere slag fulgte. Det kom pest over kveget i hele Egypt, slik at både de hellige dyrene og la$tedyrene døde. Både kyr og okser, hesrer og kameler, sauer og esler ble urryddet. Det var gitt klar beskjed om at hebreerne skulle gå fri. Da farao sendte budbætere dit israelittene bodde, fant de ut at Moses hadde snakket sant. "Herren skal gjøre forskjell på Israels fe og egypternes fe, og det skal ikke dø noe av alt det som hører Israels barn til." - "Og aIt egypternes fe døde, men av Israels barns fe døde ikke ett liv." Men fremdeles var kongen like ubøyelig. rett

(197)Så fikk Moses beskjed om å ta aske fra ovnen "og kaste den opp i været så Farao ser på det". Denne handling hadde en dypere mening. Fire hundre år tidligere hadde Gud vist Abraham hvordan hans folk i fremtiden skulle bli undertrykket. Det var blitt fremstilt for ham i form av en rykende ovn og en lysende lampe. Gud hadde sagt at han ville føre straffedommer over undertrykkerne, og la fangene slippe ut med rikt bytte. I Egypt hadde Israels barn lenge lidt i prøvelsens ildovn. Det Moses gjorde, var en forsikring om at Gud husket sin pakt, og at tiden for utfrieisen var kommet. rett

(197)Da asken ble kaster opp i luften, ble det fine støvet spredt over hele Egypt. Overalt hvor det falt ned, resulterte det i "byller som brøt ut med blemmer, både på folk og fe". Prestene og trollmennene hadde hittil støttet farao i hans stahet, men nå kom det en straffedom som også gikk ut over dem selv. De ble rammet av en avskyelig og smertefull sykdom, og deres skryt kom nå i et ynkelig lys. De knnne ikke lenger kjempe mot Israels Gud. Hele folket kunne nå se hvor tåpelig det var å stole på trollmennene når de ikke engang var i stand til å beskytte seg selv. rett

(197)Men farao ble bare mer forherdet. Nå sendte Gud siri: budskap til ham i disse ordelag: "Denne gang vil jeg sende alle mine plager over deg selv og over dine tjenere og ditt folk, for at du skaI kjenne at ingen er som jeg på hele jorden. . . . Derfor lot jeg deg bli i live at jeg kunne vise deg min makt, og mitt navn kunne bli kunngjort over hele jorden." Ikke så å forstå at Gud hadde gitt ham livet utelukkende i denne hensikt. Men hans forsyn hadde ledet begivenhetene slik at han skulle komme på tronen da tiden for befrielsen var inne. Selv om denne hovmodige og forbryterske tyrann hadde forspilt Guds nåde, var hans liv blitt spart for at Herren gjennom hans forherdelse kunne åpenbare sine mirakler. rett

(197)Det er Guds forsyn som styrer begivenhetenes gang. Han kunne ha satt en mer barmhjertig konge på tronen, som ikke ville ha våget å trosse de mektige åpenbaringer av hans makro Men da ville Gud ikke ha oppnådd sin hensikt. Hans folk fikk oppleve egypternes kyniske grusomhet for at de skulle bli klar over avgudsdyrkelsens demoraliserende innflytelse. I sin handlemåte med farao viste Hetten sin avsky for avgudetiet, og sin beslutning om å straffe gru. somhet og undertrykkelse. rett

(198)Gud hadde sagt om farao: "Jeg vil forherde hans hjerte, så han ikke lar folker fare." Dette skjedde ikke ved hjelp av overnaturlig makt. Gud gav farao de mest slående beviser på guddommelig makt, men han nektet håtdnakket å akte på lyset. Hver gang han forkastet en ny åpenbaring av guddommelig makt, ble han bare enda mer trassig i sitr opprør. Den opprørssæd han sådde da han av. viste det første miraklet, frembrakre sin høsr. Da han fortsatre å gå sin egen vei i stadig mer innbitt motsrand, ble han mer og mer forberdet, inntil han måtte stå og se på de kalde, livløse ansiktene til de førstefødte. rett

(198)Gud taler til menneskene gjennom sine tjenere som bringer formaninget og advarsler, og som refser synd. Han gir dem anledning til å rette på sine feil før de fester seg i karakteren. Gud griper ikke inn for å motvirke tendensen i handlemåten til en person som nekter å ta imot rettledning. Det er alltid lettere å gjenta en handling, og han forherder seg da mot innflytelsen fra Den Hellige Ånd. Hvis han fortsetter med å forkaste lyset, kommer han i en stilling hvor selv en langt sterkere innflytelse ikke kan gjøre varig inntrykk. rett

(198)Den som en gang har gitt etter for fristelse, vil ha lettere for å gi ettet neste gang. Hver gjentagelse av synd reduserer motstandsktalten, gjør øynene blinde og overbevisningen sløv. Den som tilfredsstiller selvet, må også ta konsekvensen. Gud gjør ikke noe mirakel for å hindre høsten. "Det et menneske sår, skal der også høste.,,' Den som viser vantroens dristighet og er sløv og likegyldig overfor Guds sannhet, høstet bate ftukten av det han har sådd. Slik gåt det til at mennesket til sist kan lytte med sløv likegladbet til sannheter som de en gang var dypt gtepet av. De sådde likegyldighet og motstand mot sannheten, og de høster det de sådde. rett

(198)De som ptøvet å berolige sin samvittighet ved å innbille seg at de kan endre kurs når de selv vil, og at de fottsatt vil høte nådens innbydelse selv om de tingeaktet Guds kall, løpet en stor tisiko. De tror at de kan gjøte felles sak med den stote opprøreren, og så uten videre bytte side når de kommer i ytterste nød og farer omgir dem på alle kanter. Men så lett er det ikke. Inntrykk, erfaring og opplæring fra et liv i syndig nytelse har formet karakteren så fullstendig at de ikke kan motta Guds bilde. Dersom lyset ikke hadde skint på detes vei, ville saken ha vært annerledes. Da kunne nåden ha gjort seg gjeldende og gitt dem anledning til å ta imot innbydelsen. Men når de gjennom lang tid forkaster og tingeakter lyset, vil det til slutt bli trukket tilbake. rett

(198)En haglkatastrofe var det neste farao ble truet med, i forbindelse med følgende advarsel: "Så send da folk og berg din buskap og alt der du har på marken. Alt folk og alt fe som er ute på marken og ikke har kommet seg i hus, på dem skal hagler falle, og de skal dø." Regn og hagl var uvanlig i Egypt, og en storm av slike dimensjoner som den det her ble gitt varsel om, hadde ingen vært vitne til. Kunngjøringen nådde fort ut til folket, og alle som trodde på Herrens ord, samler sammen buskapen, mens de som forkastet advarselen, lot den bli igjen ute på marken. Slik åpenbarte Gud sin nåde midt i hjemsøkelsen. Folket ble satt på prøve, og nå viste det seg hvor mange det var som ble leder til å frykte Gud gjennom åpenbareIsen av hans makt. rett

(199)Uværet kom som forutsagt. "Det kom hagl, og midt i haglskuren lyn i lyn, et uvær så svært at det aldri hadde vært maken i hele Egyptens land fra den tid folk hadde bosatt seg der. Og i hele Egyptens land slo haglet ned alt der som var på marken, både folk og fe; og alle markens urter slo hagler ned, og alle markens trær brøt det sønder." Ruin og ødeleggelse fulgte der ulykkesengelen for frem. Bare Gosen ble spart. Egypterne fikk se at jorden er under kontroll av en levende Gud, at elementene lyder hans røst, og at menneskene er rrygge bare når de lyder ham. rett

(199)Hele Egypt skalv under denne forferdelige straffedommen. Farao sendte straks bud etter de ro brødrene, og ropte til dem: "Denne gang har jeg synder; Herren er den som har rert, og jeg og mitt folk har urett. Be til Herren at det nå må være nok av hans torden og hagl! Så vil jeg la eder fare, og I skal ikke bie lenger." Svaret lød: "Så snart jeg kommer ut av byen, vil jeg utbre mine hender til Herren; så skal tordenen holde opp, og haglet ikke falle mere, for at du skal kjenne at jorden hører Herren til. Men om deg og dine tjenere vet jeg at I ennå ikke frykter for Gud Herren." rett

(199)Moses visste at kampen ikke var slutt. Faraos bekjennelser og løfter skyldtes ikke en gjennomgripende forandring av sinn og hjerte, men var bare et uttrykk for angst og redsel. likevel lovet Moses å etterkomme hans anmodning, for han ville ikke gi ham noen grunn til å fortsette i sitt stivsinn. Profeten gikk ut uten å ense stormen, mens farao og hans folk ble vitne til hvordan Gud kunne bevare sin tjener. Moses gikk utenfor byen og "utbredte sine hender til Herren; da holdt tordenen og haglet opp, og regnet strømmer ikke mere ned på jorden". Så snart kongen hadde kommet seg av forskrekkelsen, var han igjen like forherdet som før. rett

(199)Da sa Herren til Moses: "Gå inn til Farao! For det er jeg som har forherdet hans hjerte og hans tjeneres hjerte, for at jeg kan gjøre disse mine tegn midt iblant dem, og for at du skal fortelle din sønn og din sønnesønn hva jeg har gjort mor egypterne, og hva tegn jeg har gjort iblant dem, så I skal kjenne at jeg er Herren." Herren åpenbarte sin makt for å styrke Israels tro på ham som den sanne og levende Gud. Han ville gjøre det umiskjennelig klart hvilken forskjell det var mellom dem og egypterne, og viIIe at alle folkeslag skulle vite at hebre. erne, som de hadde foraktet og undertrykket, ble beskyttet av himmelens Gud. rett

(200)Moses advarte kongen om at hvis han fortsatte å forherde seg, ville det komme en plage i form av gresshopper Som skulle dekke jorden og fottære alt grønt Som fantes. De skulle fylle husene og endog selve slottet. Det ville bli en slik hjemsøkelse at "hverken dine fedre eller dine fedres fedre har sett noe slikt fra den tid de ble til på jorden". rett

(200)Faraos rådgivere stod målløse og redselsslagne. Landet hadde lidt et følelig tap da kveget døde. Mange mennesker var blitt drept av haglet. Skogene var rasert og avlingen ødelagt. De var i ferd med å miste alt det de hadde vunnet ved hebreernes arbeid. Hele landet var truet av hungersnød. Fyrster og embetsmenn trengte seg inn på kongen og spurte: "Hvor lenge skal denne mann være en snare for oss? La mennene fare, så de kan tjene Herren sin Gud! Ser du ikke ennå at Egypten blir ødelagt?" rett

(200)Moses og Aron ble igjen tilkalt, og kongen sa til dem: "Gå av sted, tjen Herren eders Gud! Men hvem er det som skal fare?" Svaret var: "Vi vil fare alle, både unge og gamle; både våre sønner og våre døtre vil vi ru, med, både vårt småfe og vårt storfe; for vi skal holde høytid for Herren." Kongen ble rasende: "Herren være med eder, så visst som jeg lar eder og eders små barn fare! Se der om I ikke har ondt i sinne! Nei, ikke så! I menn kan fare og tjene Herren! For det var jo det I bad om. Dermed drev de dem ut fra Farao." rett

(200)Kongen hadde gjorr sitt beste for å ødelegge israelittene med hardr arbeid. Men nå lot han som om han ru,dde dyp interesse for deres ve og vel, og en øm omsorg for de små barna deres. Men den virkelige hensikten var å beholde kvinnene og barna som en garanti for at mennene skulle komme. tilbake. rett

(200)Nå rakte Moses staven ut over landet, og det blåste opp en østenvind som førte med seg svermer av gresshopper. "Aldri hadde det før værr en slik gresshoppesverm, og aldri ville det komme noen slik mere." De fylte lufren så lander ble formørket, og fortærre alt som var. I all hasr sendre farao bud erter profetene og sa: "Jeg har syndet mor Herren eders Gud og mot eder. Men forlat meg nå min synd denne ene gang, og be til Herren eders Gud at han bare vil avvende denne død fra meg!" De gjorde så, og en sterk vestenvind førre gresshoppene ut mot Rødehavet. Men kongen holdt fast ved sin beslutning. rett

(200)Innbyggerne i Egypt var i ferd med å oppgi alt håp. De landeplaget som hittil hadde rammet dem, var knapt til å holde ut, og de fryktet for hva som ville skje i fremtiden. Folket hadde tilbedr farao som representant for sin gud. Men mange var nå klar over at han satte seg opp mot en høyere makt som kunne bøye alle krefter i naturen under sin vilje. De hebraiske slavene som på en mirakuløs måte var blitt sparr, begynte å tro at de virkelig ville bli utfridd. Arbeidsfogdene våger ikke å underrrykke dem som før. Over hele Egypt var der en hemmelig angst for at slavefolket skulle reise seg og hevne urerren. Overalt spurte folk i angst: "Hva kommer nå til å hende?" rett

(201)Plutselig ble landet dekket av er mørke så tett og tykt at en kunne ta og føle på det. Folk måtte ikke bare unnvære lyset, men luften var så trykkende at det var vanskelig å puste. "Den ene kunne ikke se den andre, og ingen torde flytte seg fra sin plass i tre dager; men hos alle Israels barn var det lyst der de bodde." Egypterne tilbad sol og måne, men i derte mystiske mørker ble både folket og deres guder slått av den makt som hadde påtatt seg å føre trellefolkets sak. Selv om denne straffedommen var forferdelig, var den likevel et bevis på Guds medlidenhet og hans ulyst til å ødelegge. Han ville gi folket tid til ettertanke og anger før han sendte over dem den siste og mest forferdelige av alle plagene. rett

(201)Frykten tvang til slutt farao til å gjøre endå. en innrømmelse. Etter den tredje dagen med stummende mørke kalte han Moses til seg, og nå gikk han med på at folket skuIle få reise, hvis de bare lot kveget - smått og stort - bli igjen. "Ikke en klov må bli igjen," svarte den besluttsomme hebreeren. "Vi vet ikke hva vi skal ofre til Herren før vi kommer dit." Nå ble kongen ute av seg av sinne: "Gå fra meg, vokt deg, kom ikke mere for mine øyne! For på den dag du kommer for mine øyne, skal du dø!" Svaret var: "Du har talt rett; jeg skal aldri mere komme for dine øyne." rett

(201) "Så var også Moses en meget stor mann i Egypten, både for Faraos tjenere og for folket." Egypterne betraktet Moses med sann ærefrykt. Kongen våget ikke å skade ham, for folket anså ham for å være den eneste som hadde makt til å Ijerne plagene. De ønsket at israelittene skuIle forlate Egypt. Det var farao og prestene som helt til det siste trosset de krav Moses stilte. rett

neste kapitel