Gudshuset i ørkenen

(255)Mens Moses var på fjellet hos Gud, fikk han dette påbud: "De skal gjøre meg en helligdom, så vil jeg bo midt iblant dem." Gud gaven fullstendig beskrivelse av hvordan tabernaklet skulle bygges. På grunn av sitt frafall hadde israelittene mistet velsignelsen ved Guds umiddelbare nærvær. Detre gjorde det umulig for dem å opprette en helligdom for Gud. Men da Herren igjen tok dem til nåde, gikk Moses i gang med å utføre oppdraget som Gud hadde gitt. rett

(255)Utvalgte menn ble utrustet med evner og visdom til å oppføre den hellige bygningen. Gud selv hadde gitt Moses byggeplanen, med spesiell anvisning om størrelse og form, materialene som skulle benyttes, og alt det utstyr bygningen skulle inneholde. Helligdommen som ble oppført av mennesker, skulle være "er bilde av den sanne helligdom" en miniatyrfremstilling av det himmelske tempel hvor Kristus, vår øversteprest, skulle gjøre tjeneste på synderes vegne etter å ha gitt sitt liv som et offer. Mens Moses var på fjellet, lot Gud ham få se den himmelske helligdom, og påla ham å gjøre alle ting i samsvar med dette mønsteret. Moses tok omhyggelig vare på alt det Gud hadde undervist ham om, og formidlet det videre til folkets ledere. rett

(255)Til byggingen av helligdommen var det nødvendig med store og dyre forberedelser. Der krevdes betydelige mengder av det mest kostbare materiale. Man tok bare imot frivillige gaver. "Av hver mann som har hjertelag til det, skal I ta imot gaver til meg." Slik lød befalingen fra Gud som Moses gjentok for folket. Det krevdes førsr og fremsr gudhengivenhet og offervilje å oppføre en bolig for Den høyesre. rett

(255)Hele folket fulgte oppfordringen. "Og de kom enhver hvis hjerte drev ham til det; og enhver hvis ånd tilskyndte ham, kom med gaver til Herren til arbeidet på sammenkomstens telt og til all tjeneste det og til de hellige klæt. De kom både menn og kvinner: Enhver som hadde hjertelag til det, kom med spenner og øreringer og fingerringer og kulekjeder, alle slags saker av gull; og likeså kom enhver som ville vie en gave av gull til Herren. Og enhver som eide blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint lingarn og gjetehår og rødfarvede vær. skinn og takasskinn, kom med det. Enhvet som ville gi en gave av sølv eller kobber, kom med sin gave til Herren; og enhver som eide akasietre til noe av der som skulle arbeides, han kom med det. rett

(256)Og enhvet kvinne som var kunstfotstandig, spant med sine hender, og de kom med det de hadde spunnet, blå og purpurtød og katmosinrød ull og fint lingaro. Og alle kvinner hvis hu og evner dtev dem til det, spant gjetehårene. Og høvdingene bar frem onyksstenene og de andre edelstener til å sette på livkjottelen og på brystduken, og krydderiene og oljen til lysestaken og til salvings-oljen og til den velluktende røkelse." rett

(256)Mens byggingen av helligdommen pågikk, kom det stadig folk, unge og gamle, menn, kvinner og barn, med sine gaver, inntil de som hadde oppsyn med arbeidet, mente at de hadde nok, ja, endog mer enn de kunne bruke. Så sendte Moses ut denne kunngjøring over hele leiren: "Ingen, hverken mann eller kvinne, skal lenger bære noe frem som gave til helligdommen! Så holdt folker opp med å bære frem gaver." rett

(256)Israelittenes knurr og Guds straffedommer på grunn av detes synd er skrever ned som advarsel for senere slektledd, mens deres hengivenhet, iver og gavmild. het et et eksempel til etterfølgelse- Alle som elsker Gud og tjener ham, og som verdsetter velsignelsen ved hans hellige nærvær, vil legge den samme offervilje for dagen når det gjelder å bygge et hus hvot Gud kan møte dem. De vil med glede bringe ham et offer av det aller beste de eier. Et gudshus bør ikke være belagt med gjeld, for det er en vanæte mot Gud. Det bør ytes ftivillige gaver i tilstrekkelig grad til å fullføre arbeidet, slik at de som står for byggingen, kan si som tabernakelbyggerne gjotde: Bring ikke flere gavet! rett

(256)Tabernaklet var konstruett slik at det kunne tas fra hverandre og bæres på alle reisene. Derfor var det lite, ikke mer enn sytten meter langt, seks meter høyt og like bredt. Likevel hadde det en storslått konstruksjon. Treslaget som var brukt til bygningen og til inventaret, var akasie, som var mer holdbatt enn noen annen tresott som fantes i traktene omkring Sinai. Veggene bestod av stående bord som var forsynt med fotstykker av sølv og holdt på plass av søylet og rverrStenger. Alt var belagt med gull slik at huset så ut som om det var av rent gull. Taket bestod av fire lag tepper. Der innerste var av "fint tvunnet lingarn og blå og purpurrød og karmosinrød ull". De andre var av geitehår, tødfarget saueskinn og ytterst grevlingskinn. Alt var gjort slik at det ytet fullgod beskyrtelse. rett

(257)Bygningen var delt i ro med et kostbart og ualminnelig vakkert teppe eller forheng som hang i gullbeslåtte støtter. Et lignende forheng stengte inngangen til den første avdeling. Likesom det innvendige takdekke var disse forhengene i praktfulle farger, blått, purpur og skarlagen sammensatt på en smakfull måte. Kjeruber som var innvevd med gull- og sølvtråder, fremstilte de englene som er knytter til rjenesten i den himmelske helligdom, og som er tjenende ånder for Guds barn på jorden. rett

(257)Det hellige teltet var reist på en åpen plass som ble kalt forgården. Den var innhegnet av draperier av hvitt, fint lintøy som hang på messingstenger. Inngangen til forgården lå i den østlige enden. Den var lukket med et forheng av kostbart materiale, men var likevel av ringere kvalitet enn dem i selve helligdommen. Ettersom innhegningen bare var halvparten så høy som veggene i tabernakler, var bygningen godt synlig for folket som stod utenfor. I forgården nærmesr inngangen stod brennofferalteret som var av kobber. På dette alteret ble alle brennofrene lagt, og soningsblodet ble strøket på alterets horn. Mellom alteret og inngangen til tabernaklet srod vannkaret som også var av kobber. Det var laget av de speil som kvinnene frivillig hadde gitt fra seg. I dette karet skulle prestene vaske hendene og føttene før de gikk inn i helligdommen eller nærmet seg alteret for å bringe frem et brennoffer for Herren. rett

(257)I den første avdeling som ble kalt Det hellige, var skuebrødsbordet, lysestaken og røkelsesalteret. Bordet med skuebrødene stod på nordsiden. Det var omgitt av en gyllen krans og var belagt med rent gull. På dette bordet skulle prestene hver sabbat legge rolv brød. De skulle ordnes i ro stabler og stenkes med virak. Brødene ble regnet for å være hellige, og når de ble fjernet, skulle prestene spise dem. På sørsiden stod den syvarmede lysestaken med de syv lampene. Armene var prydet med kunstferdige blomster som forestilte liljer og var laget av et massiVt gullsrykke. Ettersom det ikke fantes vinduer i tabernaklet, forekom det ikke at alle lampene var slukket på en gang, men gav lys dag og natt. Like foran forhenget som skilte Det hellige fra Det aller-helligste og Guds umiddelbare nærvær, stod røkelsesalteret av gull, der presten skulle brenne røkelse morgen og kveld. På alterets horn ble det strøket litt blod fra syndofferet, men på den store forsoningsdagen ble blodet stenket over selve alteret. Gud selv tente ilden, og den ble vernet med hellig omhu. Dag og natt var helligdommen fylt med røkelse som kunne merkes langt utenfor tabernaklet. rett

(257)Bakenfor det indre forhenget var Det aller-helligste som var midtpunktet for den symbolske soningstjenesten, bindeleddet mellom himmelen og jorden. I dette rommet stod arken - en kiste av akasiette som var belagt innvendig og utvendig med reat gull og omgitt av en gullkrans. Der lå steatavlene hvor Gud selv hadde skrevet de ti bud. Derfor ble den kalt paktens ark eller vitnesbyrdets ark, ettersom de ti bud var grunnlaget for pakten mellom Gud og Israel. rett

(258)Lokket på den hellige kisten kaltes nådestOlen og var laget av massivt gull. Over det var det reist to gull-kjeruber, en i hver ende. Den ene vingen på hvet engel var hevet, mens den andre dekket skikkelsen som tegn på ærefrykt og ydmykhet.' Denne holdningen hos kjerubene, som hadde ansiktet vendt mot hverandre mens de i ærbødighet så ned mot arken, var et bilde på den ærefrykt som de himmelske englene viser Guds lov, og var også et uttrykk for deres iateresse for frelsesplanen. rett

(258)Over nådestolen var Guds herlighet, åpenbarelsen av hans nærvær. Det var mellom kjerubene at Gud meddelte sin vilje. Til visse tider lød det en røst fra skyen som meddelte Guds budskap til øverstepresten. Enkelte ganger skinte et lys over engelen på høyre side som tegn på anerkjennelse eller aatagelse, eller det hvilte en sky over engelen til venstre som tegn på misbilligelse eller forkastelse. rett

(258)Guds lov som ble oppbevart i arken, var den store rettesnor for rettferdighet og dom. Denne loven dømte synderen til døden. Men over loven hvilte nådestolen som åpenbarte Guds nærvær, der den angerfulle synderen kunne få tilgivelse i kraft av forsoningen. Det er i Kristi verk for vår frelse, som ble symbolsk fremstilt gjennom helligdomstjenesten, at "nåde og sannhet skal møte hverandre, rettferd og fred kysse hverandre". rett

(258)Ikke noe språk kan beskrive herligheten i helligdommen - de gullbelagte veggene som gjenspeilte lyset fra gull-lysestaken, de vakre fargene i de rikt broderte tepper med engleskikkelser vevd inn, bordet og røkelsesalteret som glitret i reat gull. Bak det andre forhenget stod den hellige arken med sine hemmelighetSfulle kjeruber, og over den åpenbarte Gud sitt nærvær. Likevel var alt dette bare et svakt gjenskinn av herligheten i Guds tempel i himmelen, det store midtpunktet for menneskets gjenløsning. rett

(258)Det tok omkring et halvt år å bygge tabernaklet. Da det var fullført, undersøkte Moses nøye alt det bygningsmennene hadde gjort. Han sammenligner det med mønsteret han hadde sett på fjellet og den beskrivelsen Gud hadde gitt. "Og Moses så på alt det som var gjort, og da han så at det var ferdig, og at de i alle deler hadde gjort det således som Herren hadde befalt, da velsignet han dem." rett

(259)Folkemengden stimlet ivrig sammen omkring det hellige byggverket for å ta der i øyesyn. Mens de stod der og beundret det de så, senket skystøtten seg over helligdommen, "og Herrens herlighet fylte tabernaklet". Gud åpenbarte seg i sin majestet, og til å begynne med kunne selv ikke Moses gå inn der. Folket ble dypt grepet da de så at Gud hadde godtatt deres verk. Det kom ikke noen høyrøstede gledesutbrudd, men alle var grepet av en høytidelig ærefrykt. Lykken de følte, strømmet over i gledestårer, og med lavmælte stemmer takket de Gud for at han hadde tatt bolig iblant dem. rett

(259)Levi stamme ble satt til side for å gjøre tjeneste i helligdommen slik Gud hadde bestemt. I de tidligste tider var hver familiefar prest for sin husstand. På Abrahams tid ble prestetjenesten ansett som en del av førstefødselsretten. Nå utpekte Herren Levi stamme til tjenesten i helligdommen i stedet for de eldste sønnene i hver enkelt familie. Dette var en spesiell anerkjennelse for troskap i tjenesten og fordi de hadde fullbyrdet hans dom da Israel sviktet og tilbad gullkalven. Men presteembetet var forbeholdt Arons familie. Aron og hans sønner var de eneste som hadde lov til å gjøre prestetjeneste. Resten av stammen ble betrodd å føre tilsyn med tabernaklet og utstyret der. De skulle hjelpe prestene i deres tjeneste. Men de måtte ikke ofre og brenne røkelse eller se på de hellige gjenstandene før disse var tildekket. rett

(259)Prestene skulle bære en spesiell embetsdrakt. "Du skal gjøre hellige klær for Aron, din bror, til ære og til pryd," hadde Gud sagt til Moses. Drakten for alminnelige prester var av hvitt lintøy som var vevd i ett stykke. Den nådde nesten til føttene og ble holdt sammen om livet av et hvitt linbelte som var brodert i blått, purpur og rødt. På hodet hadde han en tUrban av lerret. Ved den brennende rornebusken ble Moses pålagt å ta av seg skoene, for han stod på hellig grunn. Prestene måtte heller ikke gå inn i helligdommen med sko på. Srøvet fra dem ville vanære det hellige stedet. Derfor skulle de la skoene stå igjen i forgården når de gikk inn i helligdommen. Før de gjorde tjeneste i taber. nakler eller ved brennoHeralteret, skulle de vaske både hender og føtter. Dette var en stadig påminnelse om at all urenhet måtte fjernes fra dem som skulle tre frem for Gud. rett

(259)Øversteprestens drakt var kunstferdig laget av kostbart stoff og svarte til hans høye embete. I tillegg til den vanlige presredrakten hadde han en blå kåpe som også var vevd i ett stykke. Rundt den nedre kanten var den prydet med gullbjeller og granatepler i blått, purpur og skarlagen. Utenpå hadde han en livkjortel, et kort plagg med farger i gull, blått, purpur, skarlagen og hvitt. Den ble holdt sammen av et belte i samme farger og i praktfull utførelse. Livkjortelen var uten ermer, og hvert av de gull broderte skulderstykkene var prydet med en onyks-sten med navnene på de tolv stammene i Israel. rett

(260)Over livkjortelen var brystplaten, den helligste del av embetsdrakten. Den var av samme stoff som livkjortelen. Den var firkantet og målte et spann [avstanden mellom tommel- og pekefinger]. Brystplaten var festet til gullringer i brysrstykket med en blå snor. Langs kanten var det forskjellige kostbare edel. stener som tilsvarte de tolv grunnstenene i det nye Jerusalem. Innenfor rammen var det tolv stener innfelt i gull og ordner i rekker på fire. Stammenes navn var gravert inn på samme måte som i stenene på skulderstykkene. rett

(260)Herren hadde gitt dette påbud: "Når Aron går inn i helligdommen, skal han bære navnene på Israels barn i doms-brystduken på sitt hjerte for alltid og minne om dem for Herrens åsyn." Slik er det når Krisrus, den store øverstepresten, fremstiller sitt blod for Faderen på synderes vegne. På sitt hjerte bærer han da navnet på ethvert angrende menneske. Vi leser i Salmenes bok: "Jeg er elendig og fattig; Herren vil tenke på meg." rett

(260)På høyre og venstre side av brysrspannet var det to funklende stenet som var kjent under betegnelsen urim og tummim. Ved dem ble Guds vilje åpenbart gjennom øverstepresten. Når et spørsmål ble lage frem for Herren, og det kom et lysskjær omkring stenen til høyre, var det et tegn på Guds bifall, mens en skygge over stenen til venstre var et uttrykk for avslag eller misbilligelse. rett

(260)Til øversteprestens hodeplagg som var laget av hvitt lerret, var det med en blå snor festet en gullplate som hadde denne innskrift: "Helliget Herren." Alt i forbindelse med prestenes drakt og opptreden skulle gi tilskuerne en følelse av Guds hellighet som også preget gudstjenesten, og av den renhet som krevdes av dem som skulle stille seg frem for Gud. rett

(260)Ikke bare selve helligdommen, men prestenes tjeneste skulle være "en etterligning og en skygge av det himmelske". Dette var av den aller største betydning. Gjennom Moses gav Herren en meget nøyakrig og tydelig instruks om alle enkeltheter i denne forbilledlige tjenesten. Helligdomstjenesten foregikk i to faser, en daglig og en årlig tjeneste. Den daglige tjenesten foregikk både ved brennofferalteret som stod i forgården, og i Der hellige, mens den årlige tjenesten fant sted i Der aller-helligste. rett

(260)Ingen uten øverstepresten måtte se inn i den innerste avdeling av helligdommen. Bare en gang om året måtte han gå dit inn, og da etter den mest omhyggelige og alvorlige forberedelse. Skjelvende stilte han seg frem for Gud. Utenfor ventet folket i ærbødig taushet på at han skulle komme ut igjen, mens detes sinn var vendt til Gud i alvorlig bønn om hans velsignelse. Foran nådestolen gjorde øversteptesten soning fot Israel, og Gud møtte ham i herlighetens sky. Detsom han ble det lenger enn normaIr, fryktet folket for at han var blitt drept av Guds herlighet på grunn av sine egne eller deres synder. rett

(261)Den daglige tjenesten bestod av morgen- og kveldsofferet på brennofferalterer, røkelsesofferet på gullalteret og de individuelle ofringer for personlige synder. Ofringer fant også sted på sabbater, nymånedager og spesielle høytider. rett

(261)Hver morgen og kveld ble et årsgammelt lam brent på alteret sammen med der tilhørende maroffer som symbol på at folket daglig helliget seg til Gud og at de stadig var avhengige av Kristi soningsblod. Gud sa uttrykkelig at ethvert offer i forbindelse med helligdomstjenesten skulle være "uten lyte".' Prestene sknlle kontrollere alle offerdyr og vrake dem som hadde noen mangler. Bare et offer "uten lyte" kunne symbolisere den fullkomne renhet hos ham som skulle ofre seg selv som "et lam uten feil og lyte".' rett

(261)Apostelen Paulus pekte på disse ofringene som et bilde på hvordan Kristi etterfølgere skal være. "For Guds barmhjertighets skyld formaner jeg dere, brødre, til å bære legemet fram som et levende og hellig offet som er til Guds behag. Det skal være deres åndelige gudstjeneste."' Vi er kalt til å gi oss selv til Gud for å tjene ham, og vi skulle sørge for at denne gaven ble så fullkommen som mulig. Gud har ikke behag i noe mindre enn det beste vi kan gi ham. De som elsker ham av hele sitt hjerte, vil ønske å gi ham sin beste tjeneste. De vil gjøre sitt ytterste for å bringe enhver evne i samsvar med de lover som kan sette dem bedte i stand til å utføre hans vilje. rett

(261)Når presten ofret røkelse, kom han i mer direkte kontakt med Gud enn ved noen annen handling i den daglige tjeneste. Fordi det indre forhenget i helligdommen ikke rakk helt opp til toppen av bygningen, var Guds hetlighet som ble åpenbart over nådestolen, delvis synlig fra den første avdeling. Når presten ofret røkelse fot Herren, vendte han ansiktet mot arken, og idet røkelsen steg opp, kom Guds herlighet ned over nådestolen og fylte Det aller-helligste. Ofre fylte den begge avdelinget så presten ble nødt til å trekke seg tilbake til inngangen. Presten i den forbilledlige tjenesten vendte blikket i tto mot nådestolen Som han ikke kunne se. Slik må Guds folk vende seg i bønn til Kristus, deres store øversteprest som de ikke kan se, men som går i forbønn for dem i den himmelske helligdom. rett

(261)Røkelsen som steg opp for Gud sammen med Israels bønner, representeter Kristi tjeneste og forbønn, hans fullkomne rettferdighet som ved tro blir tilregnet hans folk. Denne Kristi rettferdighet er det eneste som kan gjøre syndige menneskers tilbedelse akseptabel for Gud. Foran forhenget til Der aller-helligste var det et alter for stadig forbønn. Foran Det hellige var der et alter for uopphør. lig forsoning. Mennesker skulle nærme seg Gud med blod og røkelse. Dette var symboler som pekte frem til den store mellommann. Gjennom ham kan syndere nærme seg Gud, og gjennom ham alene kan det angrende, troende menneske finne nåde og frelse. rett

(262)Morgen og kveld når prestene gikk inn i Det hellige for å ofre røkelse, var der daglige offer klart til å bli brakt på alteret i forgården. Disse tidspunkrene var av største betydning for dem som var samler til gudstjeneste utenfor raber. nakler. Før de rrådte inn i Guds nærvær ved presrens mellomkomst, skulle de alvorlig ransake sitt hjerte og bekjenne sin synd. De forente seg i stille bønn med ansiktet vendt mor helligdommen. Slik steg deres bønner opp sammen med røkelsen, idet rroen grep fatt i den lovede frelsers fortjeneste, han som sonofferet var et forbilde på. De timene som var satt av til morgen- og kveldsofferet, ble betrakter som hellig tid, og ble etter hvert benytter som fasre bønnetider av hele det jødiske folk. rett

(262)Da jødene senere ble spredr ti! fjerne land, vendre de alltid ansiktet mot Jerusalem ved de bestemre tidene og bad til Israels Gud. Her har de kristne et eksempel på morgen- og aftenbønn. Selv om Gud fordømmer skikker og seremonier som er uten åndelig innhold, ser han med velbehag på dem som elsker ham og som morgen og kveld bøyer seg og ber om tilgivelse for sin synd og søker hans velsignelse. rett

(262)Skuebrødene lå allrid for Herrens ansikr som er sradig offer. Slik ble de en del av den daglige offertjeneste. De ble kalt skuebrød fordi de alltid lå for hans ansikt. Dette skulle tilkjennegi at mennesket er avhengig av Gud både når det gjelder rimelig og åndelig næring, og at den bare kan mottas gjennom Kristi midlerrjeneste. I ørkenen hadde Gud gitt israelittene brød fra himmelen, og de var fremdeles avhengige av hans gavmildhet både når det gjaldr legemlig føde og åndelige velsignelser. Så vel mannaen som skuebrødene visre hen til Kristus, det levende brød som alltid er for Guds ansikr for vår skyld. Han sa selv: "Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen."' Det ble lagt røkelse på brødene. Når de på sabbaten ble fjerner og erstattet med friske brød, ble røkelsen brent på alterer som et minneoffer for Gud. rett

(262)Den vikrigste del av den daglige tjeneste gjaldt enkeltpersoner. Den angrende synder brakte sitt offer til tabernakeldøren. Idet han la hendene på hodet til offerdyrer og bekjente sine synder, ble de billedlig overført fra ham til der uskyldige offerdyrer. Så måtte han selv slakte dyret, og presren bar bloder inn i Det hellige og stenket der foran forhenger som skjulte arken med loven som synderen hadde overtrådt. Ved denne seremoni ble synden gjennom blodet i symbolsk forstand overført til helligdommen. rett

(263)I noen tilfeller ble blodet ikke brakt inn i Det hellige. I stedet skulle presten spise kjøttet. Dette hadde Moses gitt Arons sønner undervisning om da han sa at Herren "har gitt eder det for at I skal boma menighetens syndeskyld". Begge seremoniene illustrerte hvordan synden ble overført fra den angrende synder til helligdommen. Denne tjenesten foregikk dag etter dag gjennom hele året. Idet Israels synder på denne måten ble overført til helligdommen, ble den uren, og en spesiell gjeming var nødvendig for å fjerne synden. Gud påbød at der skulle gjøres soning for både Det hellige og Det aller-helligste og likeså for alteret, for å "rense og hellige det fra Israels barns urenhet". En gang om året, på den store forsoningsdagen, gikk presten inn i Det allerhelligste for å rense helligdommen. Den handlingen som ble utført der, dannet avslutningen på den årlige tjenesten. rett

(263)På forsoningsdagen ble to geitebukker ført bort til inngangen til tabernaklet, og det ble kastet lodd om dem, "ett lodd for Herren og ett lodd for Asasel". Den bukken som det første loddet falt på, skulle slaktes som et syndoffer for folket, og presten skuIle bringe blodet innenfor forhenget og stenke det på nådesrolen. "Således skal han gjøre soning for helligdommen og rense den for Israels barns urenhet og for alle deres overtredelser som de har forsyndet seg med; og likeså skal han gjøre med sammenkomstens telt, som er reist blant dem midt i deres urenhet." rett

(263) "Og Aron skal legge begge sine hender på den levende bukks hode og bekjenne over den alle Israels barns misgjerninger og alle deres overtredelser som de har forsyndet seg med; han skal legge dem på bukkens hode og sende den ut i ørkenen med en mann som står rede dertil. Og bukken skal bære alle deres misgjerninger med seg ut i villmarken." Først når bukken var sendt bort, betrakter folket seg som løst fra syndebyrden. Den enkelte måtte ransake seg selv mens soningsverker pågikk. Alt arbeid ble innstilt, og hele Israels menighet tilbrakte dagen i alvorlig ydmykelse for Gud med bønn, faste og dyp hjerteransakelse. rett

(263)Ved denne årlige tempeltjenesten ble folket undervist om viktige sannheter angående forsoningen. I synd ofrene som ble brakt gjennom året, var en stedfortreder blitt antatt i synderens sted. Men offerblodet hadde ikke gjort fullstendig soning for synden. Det hadde bare vært et middel til å overføre synden til helligdommen. Ved å ofre blod anerkjente synderen lovens autoritet. Han bekjente sin skyld og uttrykte sin tro på ham som skuIle ta bort verdens synd. rett

(264)Men han var ikke helt fri fra lovens fordømmelse. Da øverstepresten på den stole forsoningsdag hadde ofret for hele menigheten, gikk han inn i Det aller. helligste med blodet og stenket det på nådestolen over lovtavlene. Slik ble lovens krav på synderens liv tilfredsstilt. Som mellommann tok presten syndene på seg, og når han forlot helligdommen, tok han Israels syndebyrde med seg. Ved inngangen til tabernaklet la han hendene på hodet til syndebukken og bekjente "alle Israels barns misgjerninger og alle deres overtredelser som de har forsyndet seg med; han skal legge dem på bukkens hode". Idet bukken som har disse syndene, ble sendt hort, ble synden for alltid fjernet fra folket. Slik var den tjeneste som dannet "en etterligning og en skygge av det himmelske". rett

(264)Som allerede nevnt bygget Moses den jordiske helligdom etter det mønstet han fikk se på fjellet. Den var "et bilde på den nåværende tid". Det hellige og Det aller-helligste var "bilder av de himmelske ting". Kristus, vår store øversteprest, er imidlertid den som nå gjør "prestetjeneste i helligdommen i det sanne møtetelt, som ikke er reist av mennesker, men av Herren"." Da apostelen Johannes i et syn fikk se Guds tempel i himmelen, så han "sju fakler" foran tronen. Videre så han at en engel med et røkelseskar av gull kom og stilte seg ved alteret. "Det ble gitt ham en stor mengde røkelse, som han skulle legge til alle de helliges bønner på gull-altetet foran tronen." Her fikk profeten se den første avdeling av helligdommen i himmelen, og han så de "sju fakler" og "gullalterer" som tilsvarte gull-lysestaken og røkelsesalteret i helligdommen på jorden. "Da ble Guds tempel i himmelen åpnet," og han fikk et glimt bakenfor forhenget inn i Det aller-helligste. Her så han Guds "pakts ark som var symbolisert ved arken som Moses laget og som inneholdt Guds lov. rett

(264)Moses bygget den jordiske helligdom helt etter det mønster han hadde sett. Paulus slår fast at teltet og alle de kat som ble brukt under gudstjenesten, var laget "etter det forbilde han [Moses] fikk se".l' Johannes sier at han så helligdommen i himmelen. Den helligdom hvor Kristus gjøt tjeneste for oss, er det store forbilde som den helligdommen Moses bygget, var en kopi av. rett

(264)Templet i himmelen, der kongenes konge hor og det "tusen ganger rusen tjente ham og ti tusen ganget ti tusen stod fotan ham", er det tempel som ble fylt med herligheten fra den evige trone, og hvot serafene, de skinnende vokrere, dekker ansikret i tilbedelse. Ingen jordisk bygning kunne illusttere dets storhet og glans. Likevel skulle den jordiske helligdom og tjenesten der formidle viktige sannheter om den himmelske helligdom og det store verk som der skulle utføres for menneskets frelse. rett

(265)Etter sin himmelfart skulle Frelseren begynne sitt verk som vår øversteprest. Apostelen siet: "For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som er gjort av menneskehånd og bare er er bilde av den sanne helligdom. Han gikk inn i selve himmelen; nå skulle han for vår skyld rre fram for Guds ansikt."" På samme måte som Kristi tjeneste foregår i to faser, hvet til sin tid og på sitt sted i den himmelske helligdom, foregikk også den forbilledlige tjenesten i to faser, den daglige og den årlige tjeneste. Til hver av disse var en spesiell del av tabernaklet innviet. Likesom Kristus etter sin himmelfart stod frem for Gud med sitt blod som en løsepenge for dem som angret og visre rro, bar presten i den daglige tjenesten offerdyrets blod frem i Det hellige på synderens vegne. Kristi blod skulle fri den angrende synder fra lovens fordømmelse, men det kunne ikke utslette synden. Den ville eksistere i helligdommen inntil den endelige forsoning. Slik var det også i den forbilledlige tjenesten. Blodet av syndofferet fjernet synden fra den som angret, men synden ble værende i helligdommen inntil den store forsoningsdagen. rett

(265)På den endelige oppgjørsdagen skal de døde bli "dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger". I kraft av Kristi soningsblod vil alle som virkelig angrer, få sin synd slettet ut fra bøkene i himmelen. Slik vil all synd bli fjernet fra helligdommen. Dette store soningsverket, synden som ble utslettet, fant sted på den store soningsdagen da den jordiske helligdom ble renset. r kraft av syndofferets blod ble syndene som hadde gjort helligdommen Uten, da fjernet. rett

(265)På samme måte som de virkelig botferdige vil få syndene fjernet fra himmelens bøker, for aldri mer å bli husket, ble syndene på den forbilledlige soningsdagen ført ut i ørkenen og fjernet fra menigheten for all fremtid. rett

(265)Ettersom Satan er syndens opphavsmann og den direkte årsak til at Guds Sønn måtte lide og dø, krever rettferdigheten at han skal lide den endelige straff. Kristi gjerning for å gjenløse menneskene og rense universet fra synd, vil bli avsluttet i det øyeblikk synden fjernes fra den himmelske helligdom og blir lagt på Satan som må bære den endelige straff. Den årlige tjenesten ble avsluttet ved at helligdommen ble renset og syndene bekjent over syndebukkens hode. rett

(265)I tabernakeltjenesten, og i tempeltjenesten som senere fulgte, fikk folket daglig undervisning om de store sannheter som er knyttet til Kristi død og midlergjerning. En gang om året ble deres tanker rettet mot de avsluttende begivenheter i den store strid mellom Kristus og Satan, når universet til sist skal bli renset for synd og syndere. rett

neste kapitel