Kobberslangen

(319)Israels leir ved Kades lå bare et kort stykke fra grensen til Edom, og både Moses og folket ville gjerne dra gjennom dette landet for å komme til Kanaan. På Guds befaling sendte de derfor et budskap til kongen av Edom; "Så sier din bror Israel; Du vet hvor mye ondt vi har lidt. Våre fedre drog ned til Egypten, og vi bodde i Egypten i lang tid, og egypterne fór ille med oss og våre fedre. Da ropte vi til Herren, og han hørte vår bønn og sendte en engel og førre oss ut av Egypten. Og nå er vi her i byen Kades like ved grensen av ditt land. Kjære, la oss få dra gjennom ditt land! Vi skal hverken gå gjennom åker eller vingård, heller ikke drikke vann av noen brønn; etter kongeveien vil vi dra og ikke bøye av hverken til høyre eller til venstre, før vi er kommet gjennom ditt land." rett

(319)Som svar på denne høflige anmodning kom det et truende avslag. "Du må ikke dra gjennom mitt land, ellers drar jeg ut mot deg med sverd." rett

(319)Lederne i Israel ble forbauset over dette avvisende svaret og sendte en ny henvendelse til kongen, denne gangen med et uttrykkelig løfte; "Vi skal følge landeveien, og dersom vi eller vår buskap drikker av ditt vann, så vil jeg gi deg vederlag for det. Det er ikke stort jeg ber om; jeg vil bare dra gjennom på min fot." rett

(319)Og svaret kom; "Du må ikke dra igjennom her." Bevæpnede edomittere var allerede postert ved de vanskelige grenseovergangene, slik at enhver fredelig fremrykning i den retningen var umulig. Hebreerne hadde fått forbud mot å ty til maktbruk, og de måtte dra den lange veien rundt Edom. rett

(319)Hvis folket hadde stolt på Gud da de ble satt på prøve, ville høvdingen over Herrens hær ha førr dem gjennom Edom. På grunn av frykt ville innbyggerne der ha hjulpet dem i stedet for å vise en fiendtlig holdning. Men israelittene handlet ikke i samsvar med Guds ord, og mens de klaget og knurret, gikk de planer glipp av den gylne anledningen. Da de endelig var parat til å fremsette sitt ønske fot kongen, fikk de avslag. Helt siden de forlot Egypt, hadde Satan fotsøkt å legge hindringer og fristelser i veien for at de ikke skulle komme inn i Kanaan. Med sin vantro holdning hadde de gang på gang åpnet døren for ham så han kunne motarbeide Guds plan. rett

(320)Det er viktig å tro på Guds ord og øyeblikkelig handle etter det mens englene venter på å arbeide for oss. Onde engler står klat tir å hindre ethvert fremskritt. Når Gud i sitt forsyn byr sine barn gå frem, og han er beredt til å gjøre store ting for dem, frister Satan dem til å mishage Herren ved å få dem til å nøle og utsette avgjørelsen. Han ptøver å skape splid eller vekke misnøye og vantro, og på den måten hindre dem i å få del i de velsignelser Gud ønsker å gi. Guds tjenere burde alltid være betedt til å gå så snart han baner veien. Enhver utsettelse fra detes side gir Satan tid til å atbeide for å overmanne dem. rett

(320)Da Herren første gang instruerte Moses angående ferden gjennom Edom, hadde han sagt at edomittene ville nære frykt for Israel. Men samtidig hadde han fotbudt sitt folk å benytte seg av dette. Selv om Gud stod på Israels side, og frykten hos edomittene ville gjøte dem til et lett bytte, måtte hebreerne likevel ikke snylte på dem. Slik lød befalingen: "I skal ta eder vel i akt, så I ikke gir eder i strid med dem; jeg vil ikke gi eder så mye som en fotsbredd av deres land, for jeg har gitt Esau Se'ir-fjellene til eiendom." rett

(320)Edomittene var etterkommere av Abraham og Isak. For disse sine tjeneres skyld hadde Gud vist nåde mot Esaus barn. Han hadde gitt dem Se'ir-fjellet, og der kunne de leve uforstyrret hvis de ikke ved sin egen synd stilte seg utenfor Guds nåde. Hebreerne skulle fotdtive og uttydde kanaanittene som hadde fylt utettfetdighetens beger. Men edomitteres prøvetid var ennå ikke slutt, og derfor skulle de behandles med batmhjertighet. Gud gledet seg ved barmhjertighet, og han viset medynk føt han sendet sine straffedommer. Han påla Istael å skåne Edoms folk før han bød dem å tilintetgjøte Kanaans innbyggete. rett

(320)Stamfedtene til Edom og Israel var brødre, og forholdet mellom dem burde ha vært preget av broderlig vennskap og høflighet. Hverken da eller i fremtiden måtte istaelittene gjengjelde den fornærmelsen de ble utsatt fot da de ikke fikk dra gjennom landet. De måtte ikke regne med å legge undet seg noen del av Edom-landet. selv om istaelittene var Guds utvalgte folk, måtte de holde seg innenfor de grenser han hadde bestemt for dem. Gud hadde lovet dem en god arv, men de måtte ikke tro at de dermed hadde enerett til jorden, og at de kunne fortrenge alle andte. rett

(320)I sitt samkvem med edomittene skulle de vokte seg vel for å gjøte dem noen urett. De skulle handle med dem og kjøpe det de trengre, og straks gjøre opp for seg. Som en oppmuntring til å stole på Gud og lyde hans ord, fikk Israel denne påminnelsen: "For Herren din Gud har velsignet deg i alt det du har tatt deg fore. . . . Du har ikke manglet noe."' De var ikke avhengige av edomittene, for de hadde en Gud som var rik på alle ting. De måtte ikke bruke makt eller list for å tilegne seg noe som tilhørte dem. I all sin ferd skulle de være et eksempel på dette prinsipp i Guds lov: "Du skal elske din neste som deg selv." rett

(321)Dersom de hadde dratt gjennom Edom slik Gud hadde planlagt, ville reisen ha vært til velsignelse, ikke bare for dem selv, men også for innbyggerne i landet. De ville ha fått kjennskap til hvordan Jakobs Gud velsigner dem som elsker og frykter ham. Men alt dette ble hindret på grunn av Israels vantro. Gud hadde gitt folket vann da de klaget, men han lot dem bære straffen for deres vantro. Enda en gang måtte de dra gjennom ørkenen og slukke tørsten ved den mirakuløse kilden. Hadde de stolt på Gud, ville de ikke lenger ha hatt behov for den. rett

(321)På ny la Israels hærskarer veien mot sør. De trasker gjennom et ørkenland som syntes enda mer goldt etter at de hadde fått et glimt av de grønne haugene og dalene i Edom. Mellom høydedragene som grenser inn mot den dystre ørkenen, hever fjellet Hor seg. På denne fjelltoppen døde Aron og ble begravet. Da israelittene nådde frem til dette fjellet, sa Gud til Moses: "Ta Aron og Eleasar, hans sønn, og før dem opp på fjellet Hor, og ta av Aron hans klær og la Eleasar, hans sønn, ta dem på; så skal Aron samles til sine fedre og dø der." rett

(321)Møysommelig klatret de to oldingene oppovet fjellsiden sammen med den unge mannen. Moses og Aron hadde hundre og tyve år bak seg, og håret deres var hvitt som sne. I sitt lange og begivenhetsrike liv hadde de møtt de hardeste prøver og opplevd den største æte som noe menneske har erfart. De var begge utrustet med store evner som var blitt utviklet og foredlet ved samfunnet med den evige Gud. Hele livet igjennom hadde de arbeidet trofast for Gud og sine medmennesker. Ansiktstrekkene vitnet om stor intellektuell styrke, edel målbevissthet og dyp kjærlighet. rett

(321)I mange år hadde Moses og Aron stått side om side og delt problemene og byrdene. Sammen hadde de trosset talløse farer og fått del i Guds rike velsignelser. Men nå var tiden kommet da de måtte skille lag. De beveget seg langsomt oppover, for hvert øyeblikk de hadde sammen, var dyrebart. Fjellet var bratt og oppstigningen vanskelig. Ofte stanset de for å hvile, og da snakket de sammen om fortiden og fremtiden. Foran dem så langr øyer kunne nå, lå ørkenlandskapet de hadde vandret igjennom. På sletten nedenunder lå leiren med de uhyre skarer av israelitter som disse utvalgte ledere hadde gitt den beste del av sitt liv til, vist så stor omsorg og ofret så mye for. Et eller annet sted bortenfor Edom-fjellene lå stien som førte tilløfters land, som hverken Aron eller Moses skulle få komme inn i. Ingen opprørsfølelser rørte seg i deres sinn, og de klager ikke. Men deres ansikt var preget av hellig vemod når de renkte på hvorfor de ikke kunne få del i fedrenearven. rett

(321)Aron hadde fullført sin gjerning for Israel. Førti år tidligere, da Aron var åttitre år gammel, hadde Gud kalt ham til å samarbeide med Moses i hans store og viktige oppgave. Han hadde samarbeidet med sin bror i å føre Israels barn ut av Egypt. Han hadde holdt hans hender oppe da Israels hær kjempet mat Amalek. Han hadde fått stige opp på Sinai-fjellet der han hadde vært i Guds nærhet og vært vitne til hans herlighet. Gud hadde overlatt presteembetet til Arons familie, og hadde selv innviet ham til det hellige verv som øvetsteprest. Han hadde støttet ham i hans hellige gjerning da de fryktelige straffedommene rammer Korah og hans medhjelpere. Det var ved Arons mellomkomst at pesten ble stanset. Da hans to sønner ble drept fordi de tilsidesatte Guds uttrykkelige befaling, lød det hverken knurr eller klage. Likevel var hans edle ferd ikke plettfri. Aron begikk en fryktelig synd da han gav etter for folkets krav ved Sinai og laget en gullkalv. Det samme var tilfelle da han og Mirjam ble misunnelige på Moses og kritiserte ham. Han og Moses syndet også mot Herren ved Kades da de ikke fulgte påbudet om å tale til klippen for å få den til å gi vann. rett

(322)Guds plan var at disse store ledete for hans folk skulle være Kristi representanter. På brystet bar Aron navnene på Istaels stammer. Han meddelte Guds vilje til folket. Det var han som på den store fotsoningsdagen gikk inn i Det aller-helligste - "ikke uten blod" - som mellommann fot hele Israel. Når han hadde utføtt denne gjerningen, trådte han ftem for å velsigne menigheten, slik Kristus kommer for å velsigne sitt ventende folk når hans forsoningsverk avsluttes. Det var fordi Aron representerte vår store øversteprest at hans embete var så hellig og opphøyet og hans synd ved Kades så alvorlig. rett

(322)I dyp sorg tok Moses den hellige emhetsdrakten av Aron og iførte Eleasar den, han som Gud hadde utpekt som etterfølger. Aron fikk ikke lov til å gjøre tjeneste som Guds øversteprest i Kanaan på grunn av den synd han hadde begått ved Kades. Han fikk ikke lov til å bære frem det første offer i løfrets land, og på den måten innvie Israels arv. Ennå en stund skulle Moses bære byrden og føre folker til selve grensen av Kanaan. Han skulle få se inn i løftets land, men ikke selv komme inn i det. Hvis disse Herrens tjenere hadde bestått prøven uten å knurre da de stod foran klippen ved Kades, ville deres fremtid ha fortonet seg helt annerledes. En feilaktig handling kan aldri gjøres om. Et helt livsverk kan kanskje ikke råde bot på det som er gått tapt i et øyeblikks ettergivenhet eller tankeløshet. rett

(323)Etter hvert vakte det bange anelser i leiren at de to lederne var borte, og at de hadde tatt Eleasar med seg. Det var en kjent sak at han skulle bli Arons etterfølger i presteembetet. Man ventet derfor spent på at de skulle komme tilbake. Når de så utover den store forsamlingen, oppdaget de at nesren alle som hadde vært voksne da de forlot Egypt, hadde gått til grunne i ørkenen. Alle hadde en ond forutanelse når de tenkte på den dommen som var uttalt over Moses og Aron. Noen av dem var klar over hva hensikten var med den hemmelighetsfulle ferden opp til toppen av fjellet Hor, og bekymringen for lederne ble forsterket som følge av bitre minner og selvbebreidelser. rett

(323)Endelig fikk de øye på to skikkelser som var på vei ned fra fjellet. Men Aron var ikke sammen med dem. Eleasar hadde øversteprestens drakt på seg, som viste at han hadde overtatt embetet etter sin far. Da folket med tungt hjerte samlet seg omkring Moses, fortalte han at Aron hadde dødd i armene hans på toppen av fjellet, og at de hadde begravet ham der. Forsamlingen ble grepet av sorg, for alle elsket Aron, selv om de ofte hadde brakt ham sorg. Da "gråt hele Israels hus over Aron i tretti dager". rett

(323)Skriften gir denne enkle beskrivelsen av øversteprestens gravferd: "Der døde Aron, og der ble han begravet." Det er stor forskjell på denne begravelsen som ble foretatt etter Guds uttrykkelige befaling, og våre dagers skikker. I vår tid blir mennesker i høye stillinger gjerne begravet med pomp og prakt. Aron var en av de mest strålende menneskeskikkelser verden har sett. Men da han døde og ble begravet, var bare to av hans nærmeste til stede, og den ensomme graven på fjellet Hor var for alltid skjult for Israel. Man ærer ikke Gud ved all den praktutfoldelse som ofte forekommer ved begravelser, og ved de unødvendige omkostninger for å føre et menneske til dets siste hvilested. rett

(323)Hele menigheten sørget over Aron, men de følte ikke tapet så smertelig som Moses. Arons død var en alvorlig påminnelse til Moses om at hans egen tid snart var forbi. Men selv om han bare hadde kort tid igjen å leve, følte han savnet av denne medarbeideren som så lenge hadde stått ved hans side, og som han hadde delt sorger og gleder med gjennom mange og lange år. Nå måtte Moses fortsette gjerningen alene. Men han visste at Gud var hans venn, og nå støttet han seg enda mer til ham. rett

(323)Kort tid etter at israelittene hadde forlatt fjellet Hor, led de nederlag i kampen mot Arad, en av kongene i Kanaan. Men da de bad Gud alvorlig om hjelp, stod han dem bi, og fienden ble jager på flukt. I stedet for å bli takknemlige og føle sin avhengighet av Gud etter denne seieren, ble de srolte og selvsikre. Snart falt de tilbake til sin gamle vane med å klage og knurre. Denne gangen var de misfornøyde med at den israelittiske hæren ikke hadde fått lov til å rykke inn i Kanaan førti år tidligere, like etter at de hadde gjorr opprør på grunn av rapporten som speiderne avla. De sa at der langvarige opphold i ørkenen hadde vært en helt unødvendig forsinkelse, og at de kunne ha slått fienden like godt den gang som nå. rett

(324)Reisen sørover foregikk gjennom en her, sandfylt dal uten skygge eller vegetasjon av noe slag. Veien syntes uendelig lang og vanskelig, og de var både trette og tørste. Heller ikke denne gangen bestod de prøven når det gjaldt tro og tålmodighet. De var stadig opptatt av de mørke sider av sin erfaring, og fjernet seg lenger og lenger fra Gud. De glemte at de kunne ha unngått reisen rundt Edom, hvis de bare hadde latt være med å syte og klage mens de var i Kades da vannet tok slutt. Gud hadde hatt bedre ting i ranke for dem. rett

(324)De burde ha vært takknemlige fordi Gud hadde latt dem slippe med en så lett straff. I steder innbilte de seg at hvis Gud og Moses ikke hadde grepet inn den gangen, ville de nå ha vært i løftets land. Etter at de hadde brakt seg selv opp i store vanskeligheter, og på den måren gjort tilværelsen tyngte enn Gud hadde ment, gav de ham skylden for all den ulykke som hadde rammet dem. De tenkte med bitterhet på hans ledelse med dem, og etter hvert ble de misfornøyde med alt. Selv Egypt fortonte seg lysere og mere attråverdig enn friheten og der landet Gud førte dem frem imot. rett

(324)Etter hvert som israelittene gav etter for misnøye, ble de så kritisk innstilt at de endog fant feil ved de velsignelser de opplevde. "De talte mot Gud og mot Moses og sa: Hvorfor har I ført oss opp fra Egypten, så vi må dø her i ørkenen? For her er hverken brød eller vann, og vi er inderlig leie av denne usle mat." rett

(324)Moses gjorde sitt beste for å vise folket hvor stor deres synd var. Det var Guds kraft alene som hadde ledet dem trygt "i den store og forferdelige ørken blant giftige slanger og skorpioner og på rørre ødemarker, hvor der ikke fantes vann". rett

(324)Hver eneste dag var de blitt holdt oppe på mirakuløs måte ved Guds nåde. Hele tiden mens Gud ledet dem, fikk de vann når de var tørste, brød fra himmelen når de var sultne, og fred og trygghet under den skyggefulle skystøtten om dagen og under ildstøtten om natten. Engler hadde fulgt dem når de klatret opp bratte fjellskrenter og når de trasket langs knudrete stier i ødemarken. På tross av strabasene de hadde vært utsatt for, fantes det ikke en eneste svekling blant dem. Føttene hadde ikke hovnet opp undet den lange reisen, og klærne var ikke blitt utslitt. Gud hadde vernet dem mot de ville rovdyrene og alle giftige kryp i skogen og i ørkenen. Hvis folket fortsatte å klage på tross av alle disse tegn på Guds kjærlighet, ville han holde sin beskyttelse borte fra dem til de lærte å sette pris på hans barmhjertighet og omsorg, og ville vende om i anger og ydmykhet. rett

(324)Fordi Gud hadde beskyttet dem, var de ikke helt klar over hvor mange farer de hele tiden hadde vært omgitt av. I sin utakknemlighet og vantro hadde de ment at det var bedre å dø enn å leve, og nå lot Herren døden innhente dem. Ørkenen vrimlet av giftslanger som var så farlige at når noen ble bitt av dem, fremkalte det en kraftig betennelse som hurtig medføtte døden. Idet Gud trakk sin beskyttelse tilbake fra Israel, ble mange bitt av disse giftige krypene. rett

(325)Redsel og forvirring spredte seg til hele leiren. Nesten i hvert eneste telt fantes det døde eller døende mennesker. Ingen kunne føle seg trygge. Ofte ble nattens stillhet avbrutt av gjennomtrengende skrik som bar bud om nye ofre. Alle var travelt opptatt med å pleie de syke eller beskytte dem som ennå ikke hadde fått slangebitt. Ingen knurring hørtes lenger. Sammenlignet med det de nå måtte tåle, var de tidligere vanskeligheter og prøver ikke engang verd å nevne. rett

(325)Folket ydmyket seg nå for Gud. De kom til Moses, bekjente sin synd og bad om hjelp. "Vi har syndet, fordi vi har talt mot Herren og mot deg." Kort tid i forveien hadde de anklaget ham for å være deres verste fiende som hadde skylden for all nød og elendighet. Mens ordene ennå var på leppene deres, visste de at anklagen var falsk. Og så snart de virkelige vanskelighetene meldte seg, kom de til ham som var den eneste som kunne gå i forbønn for dem hos Gud, og sa: "Be til Herren at han vil ta slangene fra oss." rett

(325)Gud påla Moses å lage en slange av kobber som lignet en levende slange, og feste den til en stang midt blant folket. De som ble bitt, kunne se opp på kobberslangen, så skulle de bli helbredet. Moses gjorde som han hadde fått pålegg om, og over hele leiren spredte nyheten seg om at alle som var blitt bitt, kunne se opp mot kobberslangen og leve. Mange var allerede døde, og da Moses satte slangen på stangen, var det noen som ikke ville tro at de kunne bli helbredet bare ved å se på dette metallbildet. Disse døde i sin vantro. Men det var også mange som trodde på det middel Gud hadde tilveiebrakt. Fedre, mødre, brødre og søstre var ivrig opptatt med å hjelpe sine lidende og døende venner til å feste blikket på slangen. Hvis disse svake og døende mennesker kastet et eneste blikk på slangen, ble de fullstendig helbredet. rett

(326)Folket visste godt at det ikke var noen kraft i selve kobberslangen til å fremkalle en slik forandring hos dem som så på den. Helbredelsen kom fra Gud alene. I sin visdom valgte han å åpenbare sin makt på denne måten. Ved dette enkle middel ble folket gjort oppmerksom på at denne plagen var kommet over dem som følge av deres synder. De fikk også forsikring om at når de var lydige mot Gud, hadde de ingen grunn til å frykte, for han ville bevare dem. rett

(326)Israel skulle lære noe meget viktig da kobberslangen ble løftet opp. De kunne ikke frelse seg selv fra den dødelige virkning av giften i sårene. Bare Gud kunne helbrede dem, men de måtte vise at de trodde på det hjelpemiddel han hadde brakt til veie. De måtte se for å leve. Det var troen som hadde verdi i Guds øyne, og ved å se på slangen, viste de nettopp denne nødvendige tro. De visste at slangen ikke hadde noen kraft i seg selv, men den var et symbol på Kristus. På den måten ble de undervist om hvor nødvendig det var å tro på hans fortjeneste. Inntil da hadde mange av dem brakt sine ofre frem for Gud og følt at de derved gjorde rikelig soning for sine synder. De stolte ikke på Gjenløseren som skulle komme, og som disse ofringene viste frem til. Herren ville nå undervise dem om at selve ofrene ikke hadde mer kraft enn kobberslangen. Den skulle bare lede deres tanker til Kristus, det store syndoffer. rett

(326) "Likesom Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik skal også Menneskesønnen løftes opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv." Alle som har levd på jorden, har følt det dødelige bitt av "den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan".' De skjebnesvangre følger av synden kan bare fjernes ved det middel Gud har brakt til veie. Israelittene berget livet ved å se på slangen som var løftet opp. Det blikket forutsatte tro. De ble i live fordi de trcxlde Guds ord og stolte på det middel som var tilveiebrakt for å helbrede dem. Slik kan synderen se på Kristus - og leve. Han blir benådet gjennom tro på det sonende offer. I motsetning til det livløse og kraftløse symbolet har Kristus i seg selv kraften og evnen til å helbrede den angrende synder. rett

(326)Selv om synderen ikke kan frelse seg selv, er det likevel noe han kan gjøre for å sikre seg frelsen. Kristus sier: "Den som kommer til meg, vil jeg ikke støte bort."' Men vi må altså komme til ham. Når vi angrer våre synder, må vi tro at han tar imot og tilgir oss. Troen er Guds gave, men det er i vår makt å gjøre bruk av den. Troen er den hånden som griper fatt i Guds nåde og barmhjertighet. rett

(326)Ikke noe annet enn Kristi rettferdighet kan gjøre oss delaktige i velsignelsene i nådens pakt. Mange har lenge ønsket seg disse velsignelsene. Men de har ikke lykkes fordi de har ment at de selv kunne gjøre noe for å bli verdige til dem. De har ikke sett bort fra seg selv, og har ikke forstått at Jesus er en frelser som formår alt. Vi må aldri rro at vi kan bli frelst ved våre egne forrjenester. Kristus er vått eneste håp om frelse. "I hele verden er det blant mennesker ikke gitt noe annet navn som vi kan bli frelst ved."' rett

(327)Når vi stoler helt og fullt på Gud, og setter vår lit til den tilgivende frelsers fortjeneste, får vi den hjelpen vi trenger. Ingen må tro at de har frelsende kraft i seg selv. Jesus døde for oss fordi vi ikke kunne frelse oss selv. I ham har vi vårt håp, vår rettferdiggjørelse og vår rettferdighet. Når vi ser vår egen syndighet, må vi ikke bli motløse og frykte for at vi ikke har noen frelser, eller at han ikke har noen barmhjertighet med oss. I dette øyeblikk innbyr han oss til å komme i vår hjelpeløshet og bli frelst. rett

(327)Mange av israelittene så ikke noen hjelp i det botemiddel som himmelen hadde tilveiebrakt. Overalt var de omgitt av døde og døende mennesker, og de visste at uten Guds hjelp var det ute med dem. De kunne ha blitt helbredet øyeblikkelig, men i stedet fortsatte de å klage over sine sår og døden som truet, helr til kreftene ebbet ut og blikket stivnet. rett

(327)Hvis vi innser vått behov, skal vi ikke bruke alle kreftene på å sørge over vår tilstand. Når vi blir klar over at vår situasjon er håpløs uten Kristus, må vi ikke la oss overmanne av motløshet, men sette vår lit til en korsfestet og oppstanden frelsers fortjeneste. Se og lev! Jesus har gitt sitt ubrytelige løfte. Han vil frelse alle som kommer til ham. Selv om millioner av mennesker som trenger hjelp, avslår hans tilbud om nåde, vil ikke en eneste av dem som stoler på hans fortjeneste, gå fortapt. rett

(327)Mange er uvillige til å ta imot Kristus før hele frelsesplanens mysterium står klatt for dem. De vil ikke løfte blikket i tro, til tross for at de ser mennesker i tusenvis som vender blikket mot Kristi kors og erfarer virkningen av det. Mange streifer omkring i filosofiens labyrint på leting etter bevisgrunner som de aldri vil finne, mens de forkaster det vitnesbyrd Gud har gitt. De nekter å vandre i lyset fra Rettferdighetens sol inntil de får vite hvorfor den skinner. Slike mennesker vil aldri lære å forstå sannheten. Gud vil aldri fjerne enhver årsak til tvil. Han gir menneskene tilstrekkelige beviser som de kan basere sin tro på. Men hvis de ikke godtar dem, blir sinnet overlatt til mørket. Hvis de som var bitt av slanger, hadde begynt å tvile og stille spørsmål før de ville samtykke i å se på kobberslangen, ville de ha mistet livet. Det er først og fremst vår plikt å se opp, og troens blikk vil gi oss liv. rett

neste kapitel