Et mørkt kapittel i Davids liv

(550)Bibelen ofrer ikke mange ord på å rose mennesker. Selv dydene til de beste personer som noen gang har levet, får bare en høyst sparsom omrale. Men denne taushet har sin årsak. Den har noe å lære oss. Alle de gode egenskapene mennesker eier, er en Guds gave, og deres gode gjerninger skyldes Guds nåde gjennom Kristus. Fordi de skylder Gud alt, vil æren for alt det de er og gjør, tilhøre ham alene. Menneskene er bare hans redskaper. Dertil kommer at det er farlig å rose eller opphøye mennesker, noe hele bibelhisrorien vimer om. Hvis en person taper av syne sin fullstendige avhengighet av Gud, og i steder stoler på sin egen styrke, er han nødt til å lide nederlag. rett

(550)Mennesket kjemper mot en overmekrig fiende. "For vi har ikke kamp mot kjørt og blod, men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i derte mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet." Det er umulig for oss i vår egen styrke å hevde oss i denne kampen. Alt som leder tankene bort fra Gud, alt som får oss til å opphøye oss og stole på oss selv, baner veien for nederlag. Bibelen legger stadig vekt på nødvendigheren av ikke å feste lit til menneskelig sryrke, men stole på Guds makt. rett

(550)Det var selvtillit og selvopphøyelse som banet veien for Davids fall. Smiger, og de snedige tillokkelser som makt og luksus innebærer, var ikke uten virkning. Samkvem med nabofolkene øvet også en ond innflytelse. Det var skikk og bruk i østen at kongen slapp å bli straffet for forbrytelser som ikke ble tolerert når vanlige borgere gjorde seg skyldige i dem. Han syntes derfor ikke å være forpliktet til å øve den samme selvkontroll som sine undersåtter. Alt derte bidrog til å svekke Davids sans for syndens heslighet. I stedet for å stole ydmykt på Guds kraft, begynte han å feste lit til sin egen styrke og visdom. rett

(551)Så snart Satan lykkes i å skille mennesket fra Gud som er selve kraftkilden, prøver han å vekke til live det vanhellige begjær som finnes i menneskenaturen. Fienden kommer ikke overraskende og setter ikke inn et plutselig og uventet angrep. Det er snarere en skjult under minering av prinsippenes festningsverk. I begynnelsen foregår alt i der små. Man forsømmer å vise troskap mot Gud og stole helt og fullt på ham, og følger i stedet verdens skikk og bruk. rett

(551)Før krigen mot ammonittene var slutt, overlot David hærledelsen til Joab og drog tilbake til Jerusalem. Syrerne hadde allerede overgitt seg, og det var bare et tidsspørsmål når også ammonirtene måtte kapitulere. Nå kunne David nyte seierens frukter og glede seg over de æresbevisninger han mottok for sin kloke og dyktige ledelse. Mens det var fred og ingen fare, benyttet fristeren anledningen til å legge beslag på hans oppmerksomhet. David burde ha satt alt inn på å bevare sin karakter ren og plettfri, fordi Gud hadde knyttet ham så nært til seg og vært så god mot ham. Men når David opplevde medgang og følte seg trygg, slapp han taket i Gud og gav etter for Satan. Dermed gjorde han seg skyldig i syndige handlinger. Han som himmelen hadde utpekt til å styre nasjonen, og som Gud hadde valgt til å håndheve sin lov, trampet selv på dens forskrifter. Han som skulle ha holdt brottsmenn i sjakk, oppmuntret dem med sine egne handlinger. rett

(551)Under alle de farer David hadde vært utsatt for tidligere i sitt liv, kunne han rolig legge sin sak i Guds hånd fordi han hadde god samvittighet. Herrens hånd hadde ført ham trygt forbi de utallige snarer som ble lagt i hans vei. Skyldig og ubotferdig som han nå var, unnlot han å be Gud om hjelp og veiledning. I stedet forsøkte han selv å redde seg ut av de farer som synden hadde brakt ham i. Batsebas besnærende skjønnhet hadde blitt en snare for kongen. Hun var hustruen til hetitten Uria, en av Davids tapreste og mest trofaste soldater. Ingen kunne forutse hva følgen ville bli dersom forbrytelsen ble kjent. rett

(551)Guds lov krevde dødsstraff for den som gjorde seg skyldig i hor. Den stolte soldaten som var blitt så dypt foruretter, ville kanskje hevne seg ved å drepe kongen, eller egge folket til å gjøre opprør. rett

(551)Enhver anstrengelse fra Davids side for å skjule sin skyld, var uten resultat. Han hadde gitt seg i Satans vold. Farer truet overalt, og en vanære bitrere enn døden. I den desperate situasjon David var i, så han ingen annen utvei enn å føye mord til hor. Den onde, som hadde ført Saul i fordervelse, prøvde nå å ødelegge David. Selv om fristelsene hadde forskjellig karakter, hadde de det til felles at de førte til overtredelse av Guds lov. David resonnerte som så at dersom Uria ble drept i kampen mor fienden, ville ingen finne på å mistenke kongen. Batseba ville væte fri til å bli hans hustru, mistanken ville bli avledet, og kongens ære ville være reddet. Uria ble sendt av gårde med sin egen dødsdom, idet kongen lot ham overbringe et brev til Joab med denne beskjed: "Sett Uria lengst frem, der hvor striden er hårdest, og dra eder tilbake fra ham, så han blir slått og dør!" Joab, som allerede hadde ett snikmord på samvittigheten, nøle; ikke med å etterkomme kongens ordre, og Uria falt i kampen mot ammoJittene. rett

(552)Inntil da hadde David regjert på en måte som bare få fyrster noensinne har kunnet oppvise maken til. Det står skrevet om ham at han "gjorde rett og rettferdighet mOt hele sitt folb.' På grunn av sin hederlighet hadde han vunnet hele nasjonens tillit og hengivenhet. Men da han forlot Gud og gav etter for Satan, ble han midlertidig et redskap for ham. Fremdeles beholdt han den stilling og myndighet Gud hadde gitt ham. Derfor forlangte han lydighet av sine undersåtter, selv om deres sjel dermed kom i fare. Joab var mer lojal mot kongen enn mot Gud. Han overtrådte Guds lov på kongens befaling. rett

(552)David hadde fått sin makt fra Gud, men han skulle utøve den bare i overensstemmelse med hans lov. Når han påbød noe som var imot Guds lov, var det synd å etterkomme det. Riktignok står det at "de som er ved makten, er innsatt av Gud". Vi skal likevel ikke lyde dem i noe som strider mot Guds lov. I et av sine brev til korintierne nevner apostelen den regelen vi bør følge: "Følgmitt eksempel, slik jeg følger Kristi eksempel." rett

(552)Joab sendte rapport til David om hvordan ordren var blitt utført, men den var så omhyggelig formulert at ingen skulle få mistanke hverken til ham selv eller til kongen. "Og han bød sendebudet: Når du har talt ut til kongen om alt det som har hendt i krigen, og det skulle hende at kongens vrede opptennes, . . . så skal du si: Også din tjener hetitten Uria er død. Så tok sendebudet av sted og kom og meldte David alt det Joab hadde pålagt ham." Kongen svarte: "Så skal du si til Joab: Ta deg ikke nær av dette! For sverdet fortærer snart en, snart en annen; hold kraftig ved med å stride mot byen, og riv den ned! Og sett du mot i ham." rett

(552)Batseba overholdt den sørgetiden som skikken krevde. Siden "sendte David bud og hentet henne til sitt hus, og hun ble hans hustru". Den mannen som hadde hatt en så følsom samvittighet og så høye æresbegreper at han ikke ville legge hånd på Herrens salvede, selv når hans eget liv var i fare, hadde sunket så dypt at han kunne forurette og myrde en av sine mest trofaste og tapre soldater. Og endog trodde han at han uforstyrret skulle kunne nyte frukten av sin synd. Så matt var det fine gullet blitt, og så forandret det edle metallet! rett

(553)Helt fra begynnelsen har Satan pekt på de store fordelene menneskene ville oppnå gjennom overtredelse. Slik villedet han engler, og på samme måte fristet han Adam og Eva til å synde. Fremdeles benytter han den samme fremgangsmåten for å lede mennesker bort fra lydighet mot Gud. Han gjør overtredelsens vei innbydende, "men enden på det er dødens veier".' Lykkelige er de som blir klar over hvor bitter syndens frukt er, og som vender om i tide. Gud var nådig mot David og tillot ikke at syndens bedragerske glans fikk lokke ham ut i avgrunnen. rett

(553)Også for Israels skyld var det nødvendig at Gud grep inn. Som tiden gikk, ble Davids syndige handlemåte overfor Batseba kjent, og folk fikk mistanke om at han hadde planlagt Urias død. Gud ble vanæret ved dette. Han hadde holdt sin hånd over David og opphøyet ham. Men Davids synd stilte Guds karakter i et falskt lys og vanærer hans navn. Det resulterte i at gudfryktigheten i Israel avtok og at avskyen for synd ble svekket, mens de som ikke elsket og fryktet Gud, ble enda dristigere i sin overtredelse. rett

(553)Profeten Natan fikk beskjed om å oppsøke David og irettesette ham. Det var et ytterst strengt og alvorlig budskap han brakte. Som regel ville det bety den visse død å komme med en slik irettesettelse til en hersker. Likevel uttalte Natan Guds dom uten å nøle, men med så mye himmelsk visdom at den appellerte til kongens hjertelag og samvittighet, slik at han uttalte dødsdommen over seg selv. Profeten henvendte seg til David som den guddommelig innsatte beskytter av folkets rettigheter, og fortalte ham om et tilfelle av overgrep og urett som krevde oppreisning. rett

(553) "Det var to menn i en by, en rik og en fattig. Den rike hadde storfe og småfe i mengdevis; men den fattige hadde ikke annet enn et eneste lite lam som han hadde kjøpt og fødd opp; det vokste opp hos ham sammen med hans barn; det åt av hans brød og drakk av hans beger og lå i hans fang og var som en datter for ham. Så kom det en veifarende mann til den rike; men han nente ikke å ta noe av sitt småfe eller storfe og lage det til for den reisende som var kommet til ham, men tok den fattige manns lam og laget der til for den mann som var kommet til ham." rett

(553)Kongen ble harm og utbrøt: "Så sant Herren lever: Den mann som har gjort dette, er dødsens, og lammet skal han betale firedobbelt, fordi han gjorde dette og ikke viste barmhjertighet." Natan så kongen inn i øynene. Så løftet han sin høyre hånd mor himmelen og uttalte i dypt alvor: "Du er mannen." Og så fortsatte han: "Hvorfor har du foraktet Herrens ord og gjort hva som er ondt i hans øyne?" De skyldige kan prøve å skjule sin forbrytelse for mennesker, slik David gjorde. De kan forsøke å hindre at mennesker ser eller får kjennskap til det onde de gjør. Men "alt ligger nakent og bart for ham som vi skal stå til regnskap for". "For ingenting er gjemt uten at det skal fram, ingenting skjult uten at det skal bli kjent."' rett

(554)Natan sa til David: "Så sier Herren, Israels Gud: Jeg salvet deg til konge over Israel, og jeg fridde deg ut av Sauls hånd. . . . Hvorfor har du foraktet Herrens ord og gjort hva som er ondt i hans øyne? Hetitten Uria har du slått med sverdet; hans hustru hat du tatt ,til hustru for deg selv, og ham har du drept med Ammons barns sverd. Så skal nå sverdet aldri vike fra ditt hus. ... Se, jeg lar ulykke komme over deg fra ditt eget hus; jeg vil ta dine hustruer for dine øyne og gi dem til en annen mann. . .. Fot det du gjorde, gjorde du i lønndom, men jeg vil gjøre dette for hele Israels øyne og midt på lyse dagen." rett

(554)Profetens irettesettelse gjorde et dypt inntrykk på David. Hans samvittighet ble vakt, og han så sin skyld i all dens heslighet. Hans sinn var tynget av anger der han stod for Herrens ansikt. Med skjelvende lepper utbrøt han: "Jeg har syndet mot Herren." All urett mot andre faller tilbake på Gud David hadde begått en stor synd både mot Uria og Barseba, og dette smertet ham dypt. Men hans synd mot Gud var uendelig mye større. rett

(554)Riktignok fantes det ingen i Israel som kunne fullbyrde dommen over Herrens salvede. Likevel skalv David av frykt for at Gud ville straffe ham før han rakk å få tilgivelse. Men Herren sa til ham gjennom profeten: "Så har også Herren borttatt din synd; du skal ikke dø." Rettferdigheten måtte likevel skje fyllest. Dødsdommen ble overført fra David til barnet som var frukten av hans synd. Slik fikk kongen anledning til å angre. Barnets lidelse og død, som var en del av straffen som rammet ham, føltes langt bittere enn om han selv hadde måttet dø. Profeten sa: "Fordi du ved denne gjerning har gitt Herrens fiender årsak til å spotte, så skal også den sønn du har fått, visselig dø." rett

(554)Da barnet ble sykt, fastet David i dyp ydmykhet og bad Gud inderlig om å la det få leve. Han tok av seg sine kongelige klær og la kongekronen til side, og natt etter natt lå han på jorden mens han i dypeste fortvilelse bad for det uskyldige barnet som måtte lide for hans synd. "De eldste i hans hus kom og ville reise ham opp fra jorden; men han ville ikke." Den evige, barmhjertige Gud hadde flere ganger tidligere avverget straffedommer over enkeltpersoner eller byer, og sendt dem et fredsbudskap når de ydmyket seg og angret. David klynget seg til dette håpet og fortsatte å trygle Gud så lenge barnet var i live. Men da han fikk høre at barnet var dødt, bøyde han seg villig for Guds dom. rett

(555)David hadde selv erklært at denne straffen var rettferdig. Nå hadde det første slaget rammet ham. Men han satte sin lit til Guds nåde og var derfor ikke motløs. rett

(555)Mange som har lest beretningen om Davids fall, har spurt: "Hvorfor er dette gjort kjent? Hvorfor har Gud latt verden få vite om denne triste hendelsen i livet til en som stod så høyt i ære? Da profeten irettesatte David, sa han at han "ved denne gjerning har gitt Herrens fiender årsak til å spotte". Gjennom tidene har vantro mennesker henvist til Davids karakter som hadde denne skamplett, og har uttalt med skadefryd: "Dette er mannen etter Guds hjerte!" Slik er den kristne tro kommet i vanry, Gud og hans ord et blitt spottet, mennesker er blitt forherdet i vantro, og mange har dristet seg til å synde under fromhetens kappe. rett

(555)Historien om David gir ingen unnskyldning for synd. Det var mens han fulgte Guds råd, at han ble kalt en mann etter Guds hjerte. Men da han syndet, var dette ikke lenger sant før han på ny hadde angrer og vendt om. Guds ord sier tydelig: "Det som David hadde gjort, var ondt i Herrens øyne." Gjennom profeten sa Herren til David: "Hvorfor har du foraktet Herrens ord og gjort hva som er ondt i hans øyne? . . . Så skal nå sverdet aldri vike fra ditt hus, fordi du har forakret meg." Selv om David angret sin synd, og Herren tilgav og tok imot ham igjen, måtte han høste den forferdelige frukten av det han selv hadde sådd. Dommen over ham og hans hus er et vitnesbyrd om Guds avsky for synden. rett

(555)Hittil hadde Gud skånet David mot å bli et bytte for fiendens onde planer, og hadde grepet direkte inn for å holde Saul tilbake. Men Davids overtredelse hadde endret hans forhold til Gud. Herren kunne ikke på noen måte se gjennom fingrene med urett. Han kunne ikke bruke makt for å beskytte David mot konsekvensene av hans synd, på samme måte som han hadde beskyttet ham mot Saul. Det skjedde også en stor forandring med David selv. Han var nedbrutt på grunn av synden han hadde begått og de vidtrekkende følger av den, og han følte seg ydmyket i undersåtternes øyne. Hans innflytelse var svekket. Hittil hadde folk betraktet hans fremgang som en direkte følge av samvittighetsfull lydighet mot Herrens bud. Men fordi hans undersåtter hadde fått kjenskap til hans synd, ville de nå føle seg mer fri til å synde. rett

(555)Davids myndighet i sitt eget hjem og hans krav på sønnenes respekt og lydighet, hadde også fått en knekk. Hans egen skyldfølelse fikk ham til å tie når han skulle ha irettesatt dem som syndet og som hindret ham i å gjøre rett og skjel i sitt eget hus. Hans dårlige eksempel smittet over på sønnene, og Gud ville ikke gripe inn for å avverge følgene. Han lor ringene gå sin gang, og dermed ble David alvorlig tuktet. rett

(556)David levde tilsynelatende i fred og ro et helt år etter sitt fall. Det var ingen ytre tegn på Guds mishag. Men likevel hang Guds dom over ham. Dommens og gjengjeldelsens dag som ingen anger kunne avverge, nærmet seg raskt og, sikkert. Angst og skam skulle komme til å formørke hele resten og hans liv. De som forsøker å redusere sin egen skyld ved å henvise til Davids eksempel, burde lære av denne beretningen at overtredelsens vei er tung. Selv om de i likhet med David vender om fra sin onde vei, vil de også i dette liv erfare at syndens følger er bitre og tunge å bære. rett

(556)Det var Guds hensikt at beretningen om Davids fall skulle tjene som en advarsel, slik at endog de som har opplevd de største velsignelser og den høyeste gunst, ikke skal føle seg sikte eller forsømme å våke og be. Slik har det vært for dem som i ydmykhet har forsøkt å ta imot den undervisning som Gud ønsket å gi. Fra slekt til slekt har tusener av mennesker på denne måten lært å forstå hvilken fare fristerens makt utsetter dem for. Den kjensgjerning at endog David kunne falle, en mann som Gud hadde æret så høyt, har fått dem til å føle mistillit til seg selv. De har innsett at Guds makt alene kan holde dem oppe ved tro. Bevisstheten om at han er deres styrke og sikkerhet, har holdt dem tilbake fra å ta det første steg inn på Satans område. rett

(556)David begynte å høste frukten av overtredelsen endog før Gud feire sin dom over ham. Han hadde ikke samvittighetsfred. De sjelekvaler han led, kommer klart til uttrykk i en av salmene han skrev: "Salig er den hvis overtredelse er forlatt, hvis synd er skjult. Salig er det menneske som Herren ikke tilregner misgjerning, og i hvis ånd det ikke er svik. Da jeg tidde, ble mine ben borttæret, idet jeg stønnet hele dagen. For dag og natt lå din hånd tungt på meg, min livssaft svant som ved sommerens tørke."' rett

(556)I en annen salme gir David utttykk for den anger han følte da Gud refset ham: "Vær meg nådig, Gud, etter din miskunnhet, utslett mine overtredelser etter din store barmhjertighet! Tvett meg vel, så jeg blir fri for misgjerning, og rens meg fra min synd! For mine overtredelser kjenner jeg, og min synd er alltid for meg. . .. Rens meg fra synd med isop så jeg blir ren, tvett meg så jeg blir hvitere enn sne! La meg høre fryd og glede, la de ben fryde seg som du har sønderknust! Skjul ditt åsyn for mine synder, og utslett alle mine misgjerninger! Gud, skap i meg et rent hjerte, og fornyen stadig ånd inneni meg! Kast meg ikke bort fra ditt åsyn, og ta ikke din Hellige Ånd fra meg! Gi meg igjen din frelses fryd, og opphold meg med en villig ånd. Så vil jeg lære overtredere dine veier, og syndere blodskyld, Gud, min frelses Gud! Så skal min tunge juble over din rettferdighet." rett

(557)I denne salmen skildret Israels konge sin synd, sin anger og sitt håp om tilgivelse ved Guds nåde. Den skulle synges i offentlige forsamlinger i nærvær av hoffolk, prester og dommere, fyrster og krigsmenn. Han forsøkte ikke å skjule sin synd, men ville at andre skulle ta lærdom av den sørgelige beretningen om hans fall. rett

(557)Davids anger var oppriktig og dypfølt. Han forsøkte ikke å pynte på der han hadde gjort. Han bad ikke om å bli spart for straffedommen som truet. Han innså hvor grusomt han hadde synder mot Gud. Han så hvor Uten han var blitt, og han følte avsky for sin synd. Det var ikke bare tilgivelse han bad om, men om et rent hjerte. David gav ikke opp kampen i fortvilelse. Guds løfter til botferdige syndere fant han bevis for at Gud ville tilgi og ta imot ham på ny: "For du har ikke lyst til slaktoffer, ellers ville jeg gi deg det; i brennoffer har du ikke behag. Offere for Gud er en sønderbrutt ånd; et sønderbrutt og sønderknust hjerte vil du, Gud, ikke forakte."' rett

(557)David hadde falt, men Gud reiste ham opp igjen. Han var mer i harmoni med Gud og kom i er bedre forhold til sine medmennesker etter sitt fall enn før. I gleden over befrielsen skrev han: "Jeg bekjente min synd for deg og skjulte ikke min skyld; jeg sa: Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren. Og du tok bort min syndeskyld. . . . Du er mitt skjul, du vokter meg for trengsel; med frelses jubel omgir du meg."' Mange har holdt Gud for å være urettferdig fordi han sparte David som hadde syndet så grovt, mens han forkaster Saul for synder som de syntes var langt mindre avskrekkende. Men David ydmyket seg og bekjente sin synd, mens Saul foraktet irettesettelsen og i stedet forherdet seg. rett

(557)En angerfull synder har meget å lære av denne erfaring i Davids liv. Den utgjør et av de tydeligste eksempler på den kamp og fristelse som mennesker blir utsatt for. Videre er den et eksempel på sann anger overfor Gud og troskap mot vår Herre Jesus Kristus. Gjennom alle tider har den vært en kilde til trøst og oppmuntring for dem som har falt i synd, og som har vært bøyer under byrden av sin skyld. Tusenet av Guds barn som et blitt forledet til synd og har vært på nippet til å gi opp i fortvilelse, har fått mot til å angre og igjen forsøke å leve etter Guds bud, når de er blitt minnet om hvordan Gud godtok Davids oppriktige anger, selv om han måtte lide for sin synd. rett

(557)Enhver som tar imot irettesettelse fra Gud, og som i likher med David ydmyker seg og angrer, kan være sikker på at det finnes håp. Den som i tro tar imot Guds løfter, vil få tilgivelse. Herren vil aldri vise bort et eneste menneske som angrer oppriktig. Han har gitt dette løfte: "Den ugudelige forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende seg til Herren, så skal han forbarme seg over ham, og til vår Gud, for han skal mangfoldig forlate."" rett

neste kapitel