Min barndom

(9)Jeg er født i Gorham, Maine, den 26. november 1827. Mine foreldre, Robert og Eunice Harmon, bodde i mange år i denne stat. I tidligere år ble de alvorlige og hengivne medlemmer av dem metodistisk anglikanske menighet. I denne menighet hadde de en fremstående tilknytning, og de arbeidet for synderes omvendelse og for å styrke Guds sak i en periode på 40 år. I løpet av den tiden hadde de gleden av oppleve deres barn, åtte i alt, alle omvendte og samlet i Kristi fold. Deres bestemte syn på Kristi gjenkomst medførte imidlertid til adskillelse i forholdet til metodistmenigheten i år 1843. rett

(10)Da jeg kom til bevissthet igjen, så befant jeg meg i en kjøpmansbutikk.; Mine kllær var tilsølt av blod som rant ut fra min nese og strømmet utover gulvet. En vennlig fremmed tilbød å ta meg hjem på sin hestevogn, men jeg innså ikke min svakhet og fortalte ham at jeg foretrakk å gå hjem fremfor å tilgrise hans vogn med blod. De som var til stede var ikke klar over at min skade var så alvorlig og lot meg gjøre som jeg ønsket; men etter å ha gått noen få meter ble jeg svimmel og besvimte. Min tvillingsøster og en skolekamerat bar meg hjem. rett

(9)Mens jeg bare var et barn, flyttet mine foreldre fra Gorham til Portland, Maine. Her, da jeg var ni år gammel, skjedde en ulykke med meg som skulle påvirke hele mitt liv. Sammen med min tvillingssøster og en av våre skolekamerater gikk jeg gjennom et fellesarael i byen Portland, dqa en pike på tretten år som fulgte oss ble sint over noe ubetydelig og truet med å slå oss. Våre foreldre hadde lært oss å aldri å stride med noen, men hvis vi var i fare for å bli skjeldt ut eller skadet, skulle vi straks løpe hjemover. Vi gjorde dette med all hast, men piken fulgte etter oss like hurtig med en stein i hånden. Jeg vendte mitt hode for å se hvor langt hun var fra meg, og da jeg gjorde dette kastet hun steinen og den traff meg på nesen. Jeg ble slått ut av slaget dette gav og falt bevisstløs i bakken. rett

(10)Jeg har ingen erindring om hva som skjedde etter ulykken. Min mor sa at jeg ikke merket noe, men var uten bevissthet i tre uker. Ingen uten henne selv trodde det var mulig for meg å komme meg, men av visse grunner mente hun at jeg ville klare meg. En vennlig nabo, som hadde stor interesse på mine vegne, trodde på et tidspunkt at jeg skulle dø. Hun ønsket å skaffe et likklede til meg. Men min mor sa: Ikke ennå, for noe hadde fortalt henne at jeg ikke ville dø. rett

(10)Da jeg igjen våknet opp til bevissthet, var det som om jeg hadde sovet. Jeg husket ikke ulykken og var uvitende om årsaken til min sykdom. Ettersom jeg begynte å få litt styrke, ble min nysgjerrighet vekket ved å lytte til dem som kom for å besøke meg og sa: “Så synd!”. “Jeg burde ikke ha kjent henne”, osv. Jeg bad om et speil og ved å stirre inn I det, var jeg rystet over forandringen I mitt utseende. Ethvert ansiktstrekk syntes å være forandret. De brukne knoklene i min nese forårsaket denne vansiring. rett

(10)Tanken om å bære konsekvensene av denne ulykken gjennom livet var uutholdelig. Jeg kunne ikke se noe behag i min tilværelse. Jeg ønsket ikke å leve, men jeg fryktet likevel for å dø fordi jeg var uforberedt. Venner som besøkte oss hadde medlidenhet med meg og rådet mine foreldre til å saksøke faren til jenta som hadde, som de sa, ødelagt meg. Men min mor ville ha fred; hun sa at dersom dette kunne bringe min sunnhet og naturlige utseende tilbake, ville det være noe å vinne; men ettersom det var umulig var det best å ikke å få fiender ved å følge et slikt råd. rett

(11)Leger mente at det kunne legges en sølvsnor I min nese for å holde den i form. Dette ville ha vært meget smertefullt og de fryktet at det ville være til liten nytte, da jeg hadde mistet så mye blod og blitt utsatt for et slikt kraftig sjokk, at min bedring var meget tvilsom. Selv om jeg kom meg igjen, mente di at jeg kun kunne hadde en kort tid igjen å leve. Jeg var nesten skrumpet inn til et skjelett. rett

(11)På dette tidspunkt begynte jeg å be til Herren for å berede meg til døden. Når kristne venner besøkte familien, ville de spørre min mor om hun hadde talt til meg om døden. Jeg hørte det og det vekket meg. Jeg besluttet å bli en kristen og bad inntrengende om tilgivelse av mine synder. Jeg merket at jeg fikk fred i mitt sinn og elsket enhver og kjente en nød for at alle skulle ha deres synder tilgitt og elske Jesus som jeg gjorde. rett

(11)Jeg husket godt en kveld om vinteren da det var snø på bakken, himmelhvelvingen lyste opp, himmelen så rød og truende ut og syntes å åpne og lukke seg, mens snøen så ut som blod. Naboene var veldig oppskremt. Mor tok meg ut av sengen i hennes armer og bar meg til vinduet. Jeg var glad; jeg trodde at Jesus kom og jeg lengtet etter å se ham. Mitt hjerte var fylt; jeg klappet i hendene av glede, og trodde at mine lidelser nå var over. Men jeg ble skuffet; det enestående fenomenet svant bort fra himmelhvelvingen og neste morgen stod solen opp som vanlig. rett

(11)Jeg fikk min styrke tilbake meget langsomt. Da jeg ble i stand til å leke sammen med mine unge venner, ble jeg tvunget til å lære den bitre leksen om at vårt personlige utseende ofte utgjør en forskjell i behandlingen vi får fra våre kamerater. Da min ulykke inntraff, var min far borte i Georgia. Da han kom tilbake, omfavnet han mor og mine søsken og da spurte han etter meg. Jeg, mens jeg trakk meg sjenert tilbake, ble pekt ut av min mor, men min egen far kjente meg ikke igjen. Det var svært vanskelig for ham å tro at jeg var hans lille Ellen, som han hadde forlatt for kun noen få måneder siden og som da var et sundt og lykkelig barn. Dette skar dypt i mine følelser, men jeg prøvde å vise vennlighet, selv om mitt hjerte var i ferd med å bli brutt. rett

(11)Mange ganger i løpet av disse dagene i min barndom merket jeg sterkt konsekvensene av mitt uhell. Jeg var usedvanlig følsom og det forårsaket meg stor ulykke. Ofte søkte jeg med krenket stolthet, nedslått og ynkelig i ånden, et ensomt sted grunnet med tungsinn over prøvelsene jeg daglig var dømt til å bære. rett

(12)Tårenes lindring ble nektet meg. Jeg kunne ikke gråte ut, som min tvillingsøster kunne; selv om mitt hjerte var tynget og smertet som om det var brutt, kunne jeg ikke felle en eneste tåre. Jeg følte ofte at det i høy grad ville lindre å gråte vekk min sorg. Noen ganger forviste de vennlige venners sympati mitt mørke og fjernet for en tid den tunge byrde som trykket mitt hjerte ned. Hvor fruktesløs og tom syntes jordens fornøyelser for meg da! Hvor flyktig var mine kameraters vennskap! Allikevel var disse små skolekamerater ikke forskjellige fra de fleste av den store verdens folk. Et pent ansikt og fine klær tiltrakk dem; men la en ulykke ta dette vekk og det skrøpelige vennskapet blir kaldt eller brytes. Men da jeg vendte meg til min Frelser, trøstet han meg. Jeg søkte Herren inntrengende i mine trengsler og mottok trøst. Jeg følte meg sikker på at Jesus elsket meg. rett

(12)Min helse syntes å være håpløst svekket. I to år kunne jeg ikke puste gjennom nesen, og jeg kunne bare gå på skolen noen få ganger. Det virket umulig for meg å lese og huske det jeg lærte. Den samme pike som forårsaket min ulykke ble utpekt til ordenspike av vår lærer, og det var blant annet hennes plikt å hjelpe meg med skriving og andre lekser. Hun virket alltid oppriktig lei seg for den store skade hun hadde påført meg, selv om jeg var varsom ikke å minne henne på det. Hun var øm og tålmodig med meg og virket trist og tankefull når hun så meg arbeide under ganske ugunstige forhold for å få en utdannelse. rett

(13)Mine nerver var utslitt og min hånd skalv slik at jeg kun gjorde noen små fremskritt i skriving og kunne ikke få til mere enn enkle avskrifter med grov hånd. I det jeg bestrebet meg på å holde mitt sinn fokusert på mine studier, smeltet bokstavene på siden sammen, store svettedråper stod på min panne og avmakt og svimmelhet grep meg. Jeg hadde en vond hoste og hele min kropp virket svekket. Mine lærere rådet meg å forlate skolen og ikke videreføre mine studier før min helse bedret seg. Det var den hardeste kamp i mitt unge liv å gi etter for svakhet og jeg besluttet å måtte forlate mine studier og oppgi håpet å få en utdannelse. rett

(13)Tre år senere gjorde jeg enda et forsøk på å få en utdannelse. Men da jeg forsøkte å gjenoppta mine studier, sviktet helsen min fort og det ble tydelig at dersom jeg skulle være i skolen, så ville det gå på bekostning av mitt liv. Jeg kom ikke i skole etter jeg ble tolv år gammel. rett

(13)Mitt ønske om å bli elev var meget stort og da jeg grunnet over mine skuffede forhåpninger og tanken på at jeg ville være invalid resten av livet, var jeg utenfor flokken og til tider knurret mot Guds forsyn som på denne måten plaget meg. Om jeg hadde åpnet mine tanker til min mor, kunne hun ha belært, beroliget og oppmuntret meg; men jeg skjulte mine urolige følelser for min familie og venner da jeg fryktet ad de ikke ville forstå meg. Den lykkelige tillit til min Frelsers kjærlighet som jeg hadde nytt i løpet av min sykdom var forsvunnet. Mine utsikter til verdslige fornøyelser var tilintetgjort og himmelen så ut til å lukke seg for meg.

neste kapitel