Mitt første syn

(58)Det var ikke lenge etter 1844 at mitt første syn ble gitt meg. Jeg besøkte en kjær søster i Kristus, hvis hjerte var sammenknyttet med mitt; hvor fem av oss, alle kvinner, knelte rolig ved familie alteret. Mens vi ba, kom Guds kraft over meg, som jeg aldri hadde merket det før. Jeg syntes å være omgitt med lys og å stige høyere og høyere fra jorden. Jeg snudde meg for å se hvor adventfolket var i verden, men jeg kunne ikke finne dem. Da sa en stemme til meg: Se på nytt og løft blikket litt (59) høyere opp. Sa løftet jeg blikket og så en trang og smal sti, som lå høyt over verden. På denne stien var adventfolket på vei mot staden. Bak dem ved begynnelsen av stien, var et strålende lys som en engel fortalte meg var midnattsropet. Dette lyset opplyste kun stien, så deres føtter ikke skulle snuble. Jesus selv gikk like foran folket for å lede dem framover og så lenge de hadde deres øyne festet på ham, var de trygge. Men noen ble fort trette og sa at byen var langt vekk og de hadde forventet å komme inn i den tidligere. Da ville Jesus oppmuntre dem ved å løfte sin majestetiske høyre arm, og fra armen kom et lys som bølget over adventflokken; og de sang: Halleluja! Andre avviste ubetenksomt lyset bak seg og sa at det ikke var Gud som ledet dem så langt. Lyset bak disse sloknet og forlot deres føtter i fullstendig mørke og de snublet og mistet synet av merket og av Jesus og falt ned fra stien til den mørke og onde verden nedenunder. rett

(59)Snart hørte vi Guds røst som lød som mange vann, som gav oss dagen og timen for Jesu komme. De levende hellige, 144 000 i tallet, kjente og forstod røsten, mens de onde trodde at det var torden og jordskjelv. Mens Gud sa tidspunktet, utøste han den Hellige Ånd over oss, og våre ansikter begynte å lyse opp og skinne med Guds herlighet, som Moses gjorde da han kom ned fra Sinaifjellet. rett

(59)De 144 000 var alle beseglet og fullkomment forent. På pannene deres var Guds ord, nye Jerusalem og en herlig stjerne som inneholdt Jesu navn. På grunn av våre lykkelige, hellige tilstand ble de onde rasende og ville kaste seg voldsomt over oss og legge hender på oss for å kaste oss i fengsel. Men da rakk vi ut våre hender i Jesu navn og de falt hjelpeløst til jorden. Da var det at Satans synagoge visste at Gud hadde elsket oss, som kunne vaske hverandres føtter og hilse brødre med et hellig kyss og de tilba ved våre føtter. rett

(60)Snart ble våre blikk vendt mot øst, for en liten mørk sky hadde vist seg, omtrent halvparten så stor som en manns hånd. Vi visste alle at det var Menneskesønnens tegn. I ærbødig stillhet betraktet vi skyen idet den kom nærmere og ble lysere, og stadig herligere, inntil den ble til en stor hvit sky. Bunnen så ut som ild. En regnbue var spent over skyen, mens det omkring den var tusener av engler som sang den deiligste sang. På skyen satt Menneskesønnen. Håret hans var hvitt og falt ned på skuldrene i bølger. På hodet hadde han mange kroner. Hans føtter så ut som ild. Han holdt en skarp sigd i sinn høyre hånd og en sølvbasun. Øynene hans var som flammende ild. De så tvers gjennom hans barn. rett

(60)Da bleknet alle, og ansiktene til dem som Gud hadde forkastet mørknet. Da ropte vi alle: Hvem vil kunne stå? Er min kledning fri for flekk og lyte? Englene holdt opp med å synge og en stund rådet en fryktelig stillhet inntil Jesus sa: De som har rene hender og rent hjerte vil kunne stå; Min nåde er nok for dere. Ved dette lyste våre ansikter opp, og alle ble fylt med glede. Og englene slo an en tone høyere og sang igjen mens skyen kom enda nærmere jorden. Da lød Jesu sølvbasun mens han nærmet seg på skyen, som omgitt av flammende ild. Han så ned på gravene til de sovende hellige og løftet sine øyne og hender opp mot himmelen og ropte: «Våkn opp! våkn opp! våkn opp! dere som sover i støvet, og stå opp.» Da kom det et mektig jordskjelv. Gravende åpnet seg, og de døde kom opp ikledt udødelighet. De 144 000 ropte: «Halleluja!» da de gjenkjente sine venner som døden hadde vært revet bort fra dem, og i samme øyeblikk ble vi forvandlet og løftet opp sammen med dem for å møte Herren i luften. rett

(60)Sammen gikk vi opp på skyen, og i syv dager reiste vi til vi kom til glasshavet. Der brakte Jesus kronene, (61) og med sin høyre hånd satte han dem på våre hoder. Han ga oss harper av gull og seiers palmer. Her på glasshavet stod de 144 000 i en perfekt firkant. Noen hadde meget strålende kroner, andre ikke fullt så strålende. Noe kroner var fulle av stjerner, mens andre hadde bare noen få. Alle var helt tilfreds med kronene sine. Og de var alle kledt med en herlig hvit kappe som gikk fra skuldrene til føttene. Engler omga oss mens vi gikk over glasshavet til byens port. Jesus løftet sin mektige, majestetiske arm og la den på perleporten og åpnet den på dens glitrende hengslene og sa til oss: Dere har tvettet deres klær med mitt blod og stått fast på min sannhet, - kom inn! Vi marsjerte alle inn og følte at vi hørte hjemme der. rett

(61)Inne i byen så vi livets tre og Guds trone. Ut fra tronen strømmet en elv av rent vann, og på begge sider av elven var livets tre. På den ene side av elven var det en stamme av et tre og på den andre siden også en stamme. Begge var av rent, gjennomsiktig gull. Først trodde jeg at jeg så to trær. Jeg så en gang til og så at de ved toppen var forenet til et tre. På denne måten stod livets tre på begge sider av elven. Grenene bøyde seg til ned over stedet der vi stod, og fruktene var praktfulle, som så ut som gull blandet med sølv. rett

(61)Vi gikk alle under treet og satte oss ned for å beundre alt det vakre rundt oss, da brødrene Fitch og Stockman, som hadde forkynt evangeliet om riket, og som Gud hadde lagt i graven for å frelse, kom bort til oss og spurte oss hva vi hadde gjennomgått mens de hadde sovet. Vi forsøkte å komme på de tyngste prøvelsene, men de virket så små sammenlignet med den mye større og evige vekt av herlighet som omga oss, at vi ikke fikk oss til å nevne dem. Isteden vi ropte alle: «Halleluja! Himmelen er allikevel billig!», og vi stemte våre gullharper og gav himmelens hvelving gjenklang.

neste kapitel