Mange har den ideen at de bare er ansvarlige overfor Kristus for sitt lys og sin erfaring, uavhengig av hans anerkjente etterfølgere i verden. Men i sin undervisning og i de eksempler og de kjensgjerninger han har gitt til lærdom for oss, fordømmer Jesus en slik innstilling. Her var Saulus, en mann som Kristus skulle gjøre skikket til en uhyre viktig oppgave, som skulle være ham et utvalgt redskap. Han ble straks ført inn for Kristi ansikt, og likevel underviser han ham ikke om sannhetens lærdommer. Han stanser ham i hans løp og overbeviser ham. Og når Saulus spør: "Hva vil du at jeg skal gjøre?" forteller Frelseren ham det ikke direkte, men setter ham i forbindelse med sin menighet. De skal si deg hva du skal gjøre. Jesus er synderens venn, og hans hjerte er alltid åpent, er alltid medlidende overfor menneskelig smerte. Han har all makt både i himmelen og på jorden. Men han respekterer de midlene han har innsatt til opplysning og frelse for menneskene. Han viser Saulus hen til menigheten og anerkjenner på den måten den makt han har utstyrt den med, slik at den kan bringe lyset ut til verden. Den er Kristi organiserte legeme på jorden, og det blir krevd at det blir vist aktelse for hans forordninger. I tilfellet med Saulus er Ananias en fremstilling av Kristus, og han fremstiller også Kristi jordiske tjenere som er utpekt til å opptre i Kristi sted.