Job hadde sagt: «Aldri måtte en fremmed ligge utenfor huset mitt om natten; jeg åpnet dørene for vandringsmenn.» Da de to englene i menneskeskikkelse kom til Sodoma, bøyde Lot seg med ansiktet mot jorden og sa: «Gode herrer, ta inn i huset til deres tjener, bli der i natt og vask føttene!»3 Alt dette hadde presten og levitten kjennskap til, men de hadde ikke omsatt det i handling. Opplært som de var i nasjonal og religiøs fanatisme, var de blitt egoistiske, trangsynte og selvgode. Når de så på den forslåtte mannen, kunne de ikke si om han tilhørte deres eget folk eller ikke. De tenkte at han kunne være en samaritan, og gikk sin vei.