Bøyd under all verdens synd
Jesus hadde hatt en alvorlig samtale med disiplene og hadde undervist dem om mange ting. Men da han nærmet seg Getsemane, ble han merkverdig taus. Han hadde ofte vært på dette stedet for å kunne være i stille ettertanke og bønn. Men aldri før hadde han vært så sorgtung som denne natten da han skulle kjempe sin siste kamp. Gjennom hele sitt liv på jorden hadde han vært i Guds nærhet. Når han kom i konflikt med mennesker som var inspirert av Satans ånd, kunne han si: «Han som har sendt meg, er med meg. Han har ikke latt meg være alene, for jeg gjør alltid det som er etter hans gode vilje.»1 Men nå så det ut som han var blitt utestengt fra Guds nærhet som holdt ham oppe. Nå ble han regnet blant overtredere. Han måtte bære skylden for den falne menneskehet. All vår synd måtte legges på ham som selv var uten synd. Så fryktelig er synden for ham, og så tung er byrden av skyld han må bære, at han blir fristet til å frykte for at den for alltid vil lukke ham ute fra Faderens kjærlighet. Under følelsen av hvor forferdelig Guds vrede er overfor overtredelse, utbryter han: «Min sjel er tynget til døden av sorg.»