Kort tid etter at israelittene hadde forlatt fjellet Hor, led de nederlag i kampen mot Arad, en av kongene i Kanaan. Men da de bad Gud alvorlig om hjelp, stod han dem bi, og fienden ble jager på flukt. I stedet for å bli takknemlige og føle sin avhengighet av Gud etter denne seieren, ble de srolte og selvsikre. Snart falt de tilbake til sin gamle vane med å klage og knurre. Denne gangen var de misfornøyde med at den israelittiske hæren ikke hadde fått lov til å rykke inn i Kanaan førti år tidligere, like etter at de hadde gjorr opprør på grunn av rapporten som speiderne avla. De sa at der langvarige opphold i ørkenen hadde vært en helt unødvendig forsinkelse, og at de kunne ha slått fienden like godt den gang som nå.