De første arbeiderne i lignelsen representerer dem som på grunn av sine tjenester krever fortrinns berettigelse framfor andre. De tar fatt på arbeidet i en selvtilfreds ånd. De legger ikke noen selvfornektelse, ikke noe offer inn i arbeidet. De kan nok ha bekjent seg til å tjene Gud hele livet. Ja, de kan virkelig ha vært blant de fremste i å tåle prøvelser og forsakelser. Men derfor føler de seg også berettiget til en stor belønning. De tenker mer på lønnen enn på privilegiet å få lov til å være tjenere for Kristus. Etter deres mening gjør deres arbeidsinnsats og deres ofre dem berettiget til å motta æresbevisninger framfor andre. Og fordi dette kravet ikke blir tatt til følge, blir de fornærmet. Hadde de bare utført arbeidet med et tillitsfullt og kjærlig sinnelag, ville de ha fortsatt å være blant de fremste. Men deres .klynkende, klagende innstilling er ulik Kristus. Den viser at de er upålitelige. Den avdekker deres lyst til å sette seg selv i forreste rekke, deres mistillit til Gud og deres tilbøyelighet til åknurre og klage. Slik viser de at det ikke er noen forbindelse mellom dem og Gud. De kjenner ikke gleden ved samarbeidet med Arbeideren over alle arbeidere.