Tanken om å bære konsekvensene av denne ulykken gjennom livet var uutholdelig. Jeg kunne ikke se noe behag i min tilværelse. Jeg ønsket ikke å leve, men jeg fryktet likevel for å dø fordi jeg var uforberedt. Venner som besøkte oss hadde medlidenhet med meg og rådet mine foreldre til å saksøke faren til jenta som hadde, som de sa, ødelagt meg. Men min mor ville ha fred; hun sa at dersom dette kunne bringe min sunnhet og naturlige utseende tilbake, ville det være noe å vinne; men ettersom det var umulig var det best å ikke å få fiender ved å følge et slikt råd.