Barn burde føle at de står i gjeld til sine foreldre som har våket over dem da de var små og pleiet dem mens de var syke. De burde forstå at foreldrene deres ofte har vært engstelige på grunn av dem. Særlig har samvittighetsfulle og gudfryktige foreldre hatt den største interesse for at barna deres skulle gå på den rette vei. Hvor tungt har de ikke hatt det når de har sett feil hos barna sine. Dersom de barna som får foreldrenes hjerter til å verke, kunne se hva deres oppførsel er årsak til, ville de ganske sikkert forandre seg. Dersom de kunne se morens tårer og lytte til de bønnene hun sender opp til Gud for dem, dersom de kunne høre hennes undertrykte og forknytte sukk, ville det bevege hjertene deres, og de ville skynde seg å bekjenne feilene sine og be om å bli tilgitt. . . .