Review and Herald d. 4. januar 1906

Tilbake

Lektier fra Salomos liv - Nr. 16 - Oppofrelsens ånd

Begynnelsen til Salomos frafall kan spores tilbake til mange tilsynelatende ubetydelige avvikelser fra de rette prinsipper. Hans forbindelse med de avgudsdyrkende kvinner var ikke på noen måte den eneste grunn til at det gikk nedover med ham. Blant de fremste grunner som brakte Salomo inn i ødselhet og tyrannisk undertrykkelse, var den kurs han fulgte ved å utvikle og nære en begjærlighetens ånd.

I det gamle Israels dager da Moses ved foten av Sinai brakte folket det guddommelige påbud: "La dem så reise en helligdom for meg, og jeg vil bo midt iblant dem" (2 Mos 25,8), ble israelittenes svar fulgt av passende gaver. "Siden kom de, alle som kjente seg tilskyndet til det, alle som hadde trang til det" (2 Mos 35,21) og bar frem gaver. Store og kostbare forberedelser var nødvendige til byggingen av helligdommen. Det krevdes en stor mengde av de fineste og mest kostbare materialer. Likevel ville Herren bare ta imot frivillige gaver. "Av hver den som kjenner trang til det, skal dere ta imot en gave til meg" (2 Mos 25,2). Dette var den guddommelige befaling Moses gjentok for forsamlingen. Helligelse til Gud og en selvoppofreisens ånd var de første og fremste krav når det gjaldt å skaffe til veie en bolig for Den Høyeste.

Et lignende kall til selvoppofrelse ble gitt da David overlot Salomo ansvaret for å oppføre templet. Til mengden som var samlet, og hadde brakt sine rikelige gaver, stilte David spørsmålet: "Hvem er nå villig til å fylle sine hender med gaver og komme til Herren i dag?" (I Krøn 29,5.) Denne oppfordring skulle de som hadde ansvaret for oppføringen av templet, alltid ha husket på.

Utvalgte menn ble spesielt dyktiggjort av Gud med ferdighet og visdom til å føre opp tabernaklet i ørkenen. "Moses sa til israelittene: Herren har kalt Besalel... av Juda stamme og fylt ham med ånd fra Gud, med visdom, innsikt og kunnskap og med evne til alle slags håndverk. ... Evne til å lære opp andre har Herren gitt både ham og Oholiab ... av Dans stamme. Han har utrustet dem med dyktighet til å utføre all slags treskjæring, kunstveving, broket veving ... og alminnelig veving. De skal tenke ut og lage alle slags kunstferdige arbeiden) (2 Mos 35,30-35). "De som skal utføre arbeidet, er Besalelog Oholiab og alle menn som har anlegg for det, som Herren har gitt evner og innsik(" (2 Mos 36,1). Himmelske makter arbeidet sammen med de arbeidere som Herren selv hadde valgt ut.

Etterkommere av disse menn arvet i stor grad den dyktighet deres forfedre hadde mottatt. I Juda og Dans stammer var det menn som ble betraktet som særlig kyndige når det gjaldt finere kunst. En tid forble disse menn ydmyke og uselviske, men gradvis, nesten umerkelig, mistet de sin nære kontakt med Gnd og hans sannhet. De begynte å be om høyere lønn på grunn av deres fremragende dyktighet. 1 noen tilfeller ble deres anmodning imøtekommet. Men det hendte oftere at de som bad om høyere lønn, fikk arbeid hos de omkringboende folkeslag. 1 stedet for den edle selvoppofreisens ånd som hadde preget deres navngjetne forfedre, næret de en begjærlighetens ånd, og de forlangte mer og mer. De tjente hedenske konger med deres gudgitte dyktighet, og de vanæret sin skaper.

Det var blant disse frafalne Salomo søkte en mesterarbeider som skulle forestå oppførselen av templet på Moria berg. Kongen var blitt betrodd skriftlige, nøyaktigespesifikasjoner vedrørende hver del av den hellige bygning, og han skulle i tro sett hen til Gud for å få innvidde hjelpere. Disse ville Herren gitt særlig dyktighet til nøyaktig å utføre det arbeid som krevdes. Men Salomo tapte av syne denne anledning til å øve tro til Gud. Han henvendte seg til kongen i Tyrus for å få tak i "en dyktig håndverker som kan arbeide i gull og sølv, i kobber og jern, i purpurrød, karmosinrød og fiolett ull, en som skjønner seg på treskjæring. Han skal arbeide sammen med de kyndige menn som jeg har her i Juda og Jerusalem" (2 Krøn 2,7).

Den fønikiske kongen svarte med å sende Hiram, en klok og kyndig mann, sønn aven kvinne av Dans ætt, men hans far var fra Tyrus (2 Krøn 2,13.14). På morens side var han en etterkommer av Oholiab som Gud hadde gitt spesiell visdom til oppføringen av tabernaklet flere hundre år tidligere. Slik gikk det til at det som leder for Salomos arbeiderstab ble ansatt en vanhellig mann som krevde stor lønn på grunn av sin uvanlige dyktighet.

Hiram ble ikke tilskyndet av et ønske om å yte sin beste tjeneste for Gud. Han tjente denne verdens gud - Mammon. Selve fibrene i hans vesen var blitt innbarket med selviskhetens prinsipper som kom til syne ved at han traktet etter de høyeste lønninger. Gradvis kom disse feilaktige prinsipper til å bli næret av hans medhjelpere. Mens de arbeidet sammen med ham dag etter dag og gav etter for tilbøyeligheten til å sammenligne hans lønn med deres egen, begynte de å tape av syne sitt arbeids hellige karakter og være opptatt av forskjellen mellom deres lønn og hans. Litt etter litt mistet de selvfornektelsens ånd og næret en begjærlighetens ånd. Følgen ble et krav om høyere lønn, noe de også fikk.

Den fordervelige innflytelsen som ble satt i gang ved ansettelsen av denne mannen med den griske ånd, trengte igjennom i alle grener av Herrens tjeneste og spredte seg videre gjennom hele Salomos kongerike. De høye lønninger som ble krevd og gitt, gav mange anledning til å hengi seg til luksus og ødselhet. I de langtrekkende virkninger av disse innflytelser kan man spore en av de viktigste grunner til det fryktelige frafall hos ham som en gang var den viseste av alle mennesker. Kongen var ikke alene i sitt frafall. Overdådighet og korrupsjon var synlig overalt. De fattige ble undertrykt av de rike. Den selvoppofrende ånd i Guds tjeneste var nesten blitt borte.

I dette er det en høyst betydningsfull lærdom for Guds folk i dag, en lekse som mange er sene til å lære. Begjærlighetens ånd, det å søke de fornemste stillinger og den høyeste lønn, er fremherskende i verden. Den gammeldagse innstilling med selvfornektelse og selvoppofrelse er altfor sjelden å se. Men det er den eneste ånd som kan motivere en sann Jesu etterfølger. Vår guddommelige mester har gitt oss et eksempel på hvordan vi skal arbeide. Dem som han gav denne befaling: "Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere" (Matt 4,19), tilbød han ikke noen bestemt sum som belønning for deres tjeneste. De skulle dele hans selvfornektelse og offer sammen med ham.

De som gjør krav på å være etterfølgere av den store mester, og som er engasjert i hans tjeneste som Guds medarbeidere, skal bringe med seg i sin gjerning den nøyaktighet og dyktighet, den takt og visdom som fullkommenhetens Gud krev de under oppførelsen av det jordiske tabernakel. Og nå, som på den tid, og i tiden under Kristi jordiske tjeneste, bør hengivelse til Gud og en selvoppofreisens ånd betraktes som det mest nødvendige for å kunne utføre en akseptabel tjeneste. Gud ønsker ikke at en eneste tråd av selviskhet skal veves inn i hans gjerning.

Det bør legges stor vekt på den ånd som trenger igjennom i våre institusjoner. Disse institusjoner ble grunnlagt ved selvoppofrelse og er blitt bygget opp ved Guds folks selyfornek' tende gaver og hans tjeneres uselviske gjerning. Alt som har med institusjonenes tjeneste å gjøre, skal bære himmelens stempel. Det bør oppelskes en følelse av hellighet i vår holdning til Herrens institusjoner. Arbeiderne må ydmyke seg for Herren og erkjenne hans overhøyhet. Alle bør leve i samsvar med selvfornektelsens prinsipper. Når den selvfornektende arbeider med sin åndelige lampe trimmet og brennende, på en uselvisk måte anstrenger seg for å fremme institusjonens interesser der hvor han arbeider, vil han få en dyrebar erfaring. Han vil væreistandtilåsi: "Herren er sannelig på dette sted." Han vil føle det som en stor forrett å ha anledning til å gi institusjonen sin dyktighet, sin tjeneste og sin utrettelige årvåkenhet.

I den første tiden av den tredje engels budskap var de som grunnla våre institusjoner, og de som arbeidet i dem, påvirket av høye, uselviske motiver. For sin krevende innsats fikk de bare en ussel lønn - knapt nok tilstrekkelig til et fattigslig underhold. Men deres hjerter var døpt til kjærlighetens tjeneste. Belønningen for en helhjertet gavmildhet kunne ses i deres nære samfunn med Mesterens ånd. De praktiserte den strengeste økonomi slik at så mange andre arbeidere som mulig kunne plante sannhetens banner på nye steder.

Men i sin tid inntraff en forandring. Selvoppofreisens ånd kom ikke så klart frem. 1 en del av våre institusjoner ble noen få arbeideres lønn økt ut over rimelige grenser. De som fikk denne lønnen, påstod at de fortjente en større sum enn andre på grunn av sine overlegne talenter. Men hvem gav dem deres talenter, deres dyktighet? Etter som lønnen ble økt, kom det også en jevn øking av begjærlighet, som er avgudsdyrkelse, og en stadig nedgang i åndelighet. Grove onder krøp inn, og Gud ble vanæret. Mange som var vitne til dette jaget etter høyere og stadig høyere lønn, ble gjennomsyret i sitt sinn av tvil og vantro. Besynderlige prinsipper trengte igjennom nesten hele flokken av troende, lik en ondskapens surdeig. Mange holdt opp med å fornekte seg selv, og ikke få holdt tilbake sin tiende og sine offergaver.

I sitt forsyn krevde Gud en reform i sitt hellige verk. Den skulle begynne i hjertet og virke utover. Noen som i sin blindhet fortsatte å vurdere sine tjenester spesielt høyt, ble fjernet. Andre tok imot det budskap som ble gitt dem. De vendte seg til Gud av hele sitt hjerte og lærte å avsky sin begjærlige holdning. Så langt det var mulig, prøvde de å sette et riktig eksempel for andre ved frivillig å redusere sin lønn. De var klar over at ikke noe mindre enn en fullstendig forvandling av sinn og hjerte kunne frelse dem fra å bli feiet overende av mesterbedragerens fristelser.

Guds verk i hele dets utstrekning er ett. De samme prinsipper og den samme ånd bør åpenbares i alle dets grener. De måha sitt preg av misjonsarbeid. Hver avdeling av verket er beslektet med alle deler av det evangeliske arbeid. Den ånd som rår i en avdeling, vil merkes ut over hele arbeidsfeltet. Hvis en del av arbeiderne får høy lønn, er det andre i forskjellige grener av arbeidet som vil be om høyere lønn, og selvfornektelsens ånd vil gradvis bli tapt av syne. Andre institusjoner og distrikter vil bli grepet av den samme ånd, og Herrens gunst vil bli tatt fra dem, for han kan aldri godta selviskhet. Slik vil vårt utadvendte arbeid opphøre. Det kan bare bli fremmet ved stadig offervilje.

Gud vil prøve enhvers tro. Kristus har kjøpt oss for et uendelig offer. Selv om han var rik, ble han fattig for vår skyld for at vi ved hans fattigdom skulle komme i besittelse av evige rikdommer. Alt det vi eier av dyktighet og evner, har vi fått utlånt av Herren for at vi skal bruke det for ham. Det er vårt privileginm å ta del med Kristus i hans offer.

afsn nr:12 På fast grunn 173
afsn nr:22På fast grunn 173
afsn nr:32På fast grunn 173
afsn nr:42På fast grunn 174
afsn nr:52På fast grunn 174
afsn nr:62På fast grunn 174
afsn nr:72På fast grunn 175
afsn nr:82På fast grunn 175
afsn nr:92På fast grunn 175
afsn nr:102På fast grunn 176
afsn nr:112På fast grunn 176
afsn nr:122På fast grunn 176
afsn nr:132På fast grunn 177
afsn nr:142På fast grunn 177
afsn nr:152På fast grunn 177
afsn nr:162På fast grunn 178
afsn nr:172På fast grunn 178