The Signs of the Times d. 19. mai 1890

Tilbake

Lydighet er helliggjørelse!

Lev i kjærlighet, slik Kristus elsket oss og ga seg selv for oss som en offergave, en velluktende duft for Gud (Ef 5,2).

I sin guddoms fylde og sin plettfrie menneskenatur ga Kristus seg for oss som en frivillig offergave. Hver den som kommer til ham, må ta imot ham som om han skulle være den eneste han hadde betalt prisen for. Slik alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus, for den lydige skal stå opp i uforgjengelighet, og den ulydige skal stå opp fra de døde og lide døden, straffen for å bryte den loven han har overtrådt.

Lydighet mot Guds lov er helliggjørelse. Det er mange som har vrangforestillinger om dette verket i sjelen, men Jesus ba at disiplene hans måtte bli helliget i sannheten og tilføyde: "Ditt ord er sannhet" (Joh 17,17). Helliggjørelsen er ikke noe som skjer på et øyeblikk, den skjer gradvis, slik lydigheten også utvikler seg gradvis. Kampen mot selvet må utkjempes om og om igjen, like lenge som Satan plager oss med sine fristelser, men gjennom lydighet vil sannheten hellige sjelen. De som står last og brast med sannheten, vil i kraft av Jesu forsoning seire over alle karaktersvakheter som har gjort at de er blitt formet av livets skiftende omstendigheter.

Mange har ment at de ikke kan synde fordi de er hellige, men dette er en av den ondes lumske feller. Det er alltid en fare for å falle i synd, for Jesus advarte oss og ba oss våke og be at vi ikke må komme i fristelse. Dersom vi er klar over selvets svakhet, vil vi ikke være selvsikre og ukloke i farens stund, men føle behov for hjelp fra han som er kraftens kilde, Jesus vår rettferdighet. Da kommer vi med anger og omvendelse, uten snev av tillit til egen kraft. Vi vil innse at vi hver dag må vende blikket mot Kristi blod og det han har gjort for oss, så vi kan bli redskaper Mesteren kan bruke.

Når vi har tillit til Gud på denne måten, kjemper vi ikke mot sannheten. Nei, da vil vi alltid få hjelp til å stå for det som er rett. Vi må tviholde på Bibelens lære, og ikke la oss lede av verdens skikker og tradisjoner, slikt som mennesker har funnet på.

Når det dukker opp vranglære og den fremholdes som bibelske sannheter, vil ikke de som har forbindelsen til Kristus, uten videre godta det presten sier, men heller granske Skriften dag for dag, for å se om alt stemte. Når de oppdager hva som er Herrens ord, vil de stille seg på sannhetens side. Da hører de den sanne hyrdens røst: "Dette er veien, gå på den!" Slik vil dere lære å la Bibelen bli deres rådgiver, og en fremmed vil dere verken høre på eller følge.

Om sjelen skal renses og høynes så den kan bli skikket for himmelens saler, må man lære to ting - offervilje og selvbeherskelse. Noen har lettere for å tilegne seg disse viktige lærdommene enn andre, for de oppøves gjennom den enkle treningen i vennlighet og kjærlighet som Herren gir dem. Andre trenger lidelsens langsomme kustus så ilden kan rense hjertet for stolthet og uavhengighet, for verdslige lyster og egenkjærlighet, slik at ekte gull kan komme til syne i deres vesen og at de kan vinne seier ved Kristi nåde.

Guds' kjærlighet styrker sjelen. I kraft av Kristi forsoning kan vi komme helskinnet gjennom fristelsenes og prøvelsenes ildovn. ,Men det er bare Kristus vår rettferdighet som kan redde oss han som er blitt vår visdom og helliggjørelse og forløsning.

Sann helliggjørelse er ikke noe annet enn å elske Gud av hele hjertet, å leve uklanderlig etter hans bud og forskrifter. Helliggjørelsen er ingen sinnsbevegelse, men et himmelskapt prinsipp som gjør at Guds Ånd får styre alle våre lidenskaper og lengsler, noe som skjer ved vår Herre og frelser.

En falsk helliggjørelse opphøyer ikke Gud, den får dem som påberoper seg den, til å opphøye og ære seg selv. Det i vår kristne erfaring som ikke avspeiler Jesus og har sitt opphav i ham, enten det gir seg uttrykk i sorg eller glede, er ingen sann kristen erfaring.

Når Kristi nåde ved Den hellige ånd blir podet inn i sjelen, blir mottakeren ydmyk og søker mot dem som er opptatt av det som hører himmelen til. Da lar Ånden oss få se de ting som hører Kristus til, og han opphøyer ikke mottakeren, men Giveren. Hvis hjertet er fylt av Kristi hellige fred, gir leppene uttrykk for lov og takk til Gud. Da snakker dere ikke om det dere ber om, at dere utfører deres plikter, gjør godt mot andre og viser selvfornektelse. Nei, da opphøyer dere ham som døde for dere mens dere fremdeles var syndere. Dere sier: "Jeg overgir meg til Jesus. Jeg har funnet ham som Moses og profetene skrev om." Din hyllest til ham vil gi deg en dyrebar velsignelse, og all takk og pris for det som blir gjort gjennom deg, gis tilbake til Gud.

Kristi fred er ikke noe støyende, ustyrlig noe som gir seg utslag i høyrøstethet og kroppslige øvelser. Kristi fred er en fred med forstand, og den driver ikke dem som har den, til fanatiske og ekstravagante handlinger. Den er ikke en forvirret impuls, men en utstråling fra Gud.

Når frelseren lar sjelen få del i sin fred, vil hjertet være i full harmoni med Guds ord, for Ånden og ordet er samstemte. Herren holder sitt ord høyt i all sin omgang med menneskene. Det er hans egen vilje, hans egen stemme, som gir seg til kjenne blant menneskene, og han har ingen ny vilje, ingen ny sannhet for sine barn utenom ordet. Får du en fantastisk opplevelse som ikke stemmer med Guds ords uttrykte veiledning, har du god grunn til å tvile på den, for den kommer ikke fra Gud. Kristi fred får vi gjennom kunnskapen om den Jesus Bibelen forteller om.

Hvis lykken kommer andre steder fra enn fra Guds kilde, vil den være like flyktig som livets omstendigheter. Men Kristi fred er en evig fred som varer ved. Den veksler ikke med livets forandringer, mengden av verdslig gods eller antallet venner her i verden. Jesus er kilden med det levende vann. Den lykke og fred vi henter hos ham, svikter aldri, for han er livets kildevell. De som setter sin lit til ham, kan si:

Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i nød og alltid nær. Derfor frykter vi ikke når jorden skaker, når fjellene vakler i havets dyp. Vannet buldrer og bruser, fjellene skjelver når havet reiser seg. Det finnes en elv med bekker som gleder Guds by, den helligste bolig for Den høyeste (Sal 46,2-5).

Vi har grunn til å takke Gud igjen og igjen for at Jesus med sin fullkomne lydighet har gjenvunnet den himmel Adam tapte med sin ulydighet. Adam syndet, og Adams etterkommere fikk del i hans skyld og dens følger. Men Jesus bar Adams skyld, og alle de av Adams etterkommere som søker tilflukt hos Kristus, den siste Adam, unnslipper straffen for overtredelsen. Jesus vant tilbake himmelen for menneskene da han utholdt den prøven Adam ikke klarte, for han holdt loven til fullkommenhet. Alle som har en riktig oppfatning av frelsesplanen, vil innse at de ikke kan bli frelst hvis de lever i ulydighet m (I Guds hellige bud. De må slutte å bryte loven og gripe fatt i Guds løfter som er gitt oss ved Kristus.

Vår tro må ikke bygge på menneskers evner, men på Guds kraft. Det er farlig å sette sin lit til mennesker, selv om Gud kan ha brukt dem til store ting. Jesus må være vår tilflukt og vår styrke. Selv de beste kan oppgi sin fasthet, og når den beste tro blir fordervet, er den alltid farligst for sinnet.

Et rent og levende kristenliv får man når man lever etter hvert ord som kommer fra Guds munn. Rettferdighet løfter et folkeslag, men når den er fraværende, fører det til menneskets undergang.

Fra vør tids prekestoler lyder ordene: Tro, bare tro. Tro på Jesus, den gamle loven har dere ikke bruk for, bare tro på Jesus. Det lyder ganske annerledes hos apostelen som sier at tro uten gjerninger er til ingen nytte. Han sier: "Dere må gjøre det Ordet sier, ikke bare høre dit, ellers vil dere bedra dere selv" (Jak 1,22). Vi må ha en tro som er virksom i kjærlighet og som renser sjelen. Mange prøver å erstatt! et rettskaffent liv med en overflatisk tro, og tror dette skal gi frelse.

I vår tid forlanger Herren akkurat det samme som han forlangte av Adam i Edens hage - fullkommen lydighet mot sin lov. Vi må ha en rettferdighet som er uten flekk og lyte. Gud ga sin Sønn til å dø for verden, men han døde ikke for å avskaffe loven, som var hellig, rett og god. Jesu offer på Golgata er et ugjendrivelig argument for at loven er uforanderlig. Guds Sønn bar dens straff på vegne av skyldige mennesker for at synderne gjennom tro på forsoningen i hans navn skulle få stå som om de hadde en flekkfri karakter.

Synderen fikk en ny sjanse til å holde Guds lov i sin frelsers kraft. Korset på Golgata har for alltid tilbakevist den tanken som Satan har villet plante i kristenheten, at Jesu død avskaffet, ikke bare offer- og seremonisystemet, men også Guds uforanderlige lov, den som er grunnlaget for hans rike, hans vesens avskrift.

Satan har med alle midler prøvd å sette Guds Sønns offer ut av kraft, så hans soning ikke skal utrette noe og hans komme bli uten resultater. Han har villet ha det til at Jesu død gjorde det unødvendig å holde loven, og at synderen nå kunne oppnå en hellig Guds gunst uten å gi avkall på synden. Han har påstått at Gud firte på Det gamle testamentets krav og at folk kan komme til Jesus og bli frelst, ikke fra sin synd, men i synden.

Men da Johannes så Jesus, fortalte han hva som var hans oppgave: Han sa: "Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!" (Joh 1,29). Budskapet til enhver som angrer, er: "Kom, la oss gjøre opp vår sak! sier Herren. Om syndene deres er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull" (Jes 1,18).