Første Kongebog 17 1 Tisjbitten Elia, en av tisjbittene som bodde i Gilead, sa til Akab: "Så sant Herren, Israels Gud lever, for Hans åsyn er det jeg står: Det skal ikke bli verken dogg eller regn disse årene, uten på mitt ord." 2 Så kom Herrens ord til ham, og Han sa: 3 "Gå bort herfra og ta veien mot øst, og gjem deg ved Krit-bekken, rett foran Jordan. 4 Det skal bli slik at du skal drikke av bekken, og Jeg har befalt ravnene å gi deg mat der." 5 Så drog han av sted og gjorde etter Herrens ord, for han gikk og holdt seg ved Krit-bekken rett foran Jordan. 6 Ravnene kom til ham med brød og kjøtt om morgenen, og med brød og kjøtt om kvelden. Og han drakk av bekken. 7 Etter en tid skjedde det at bekken tørket inn, for det kom ikke noe regn i landet. 8 Da kom Herrens ord til ham, og Han sa: 9 "Bryt opp, gå til Sarepta, som tilhører Sidon, og slå deg ned der! Se, Jeg har befalt en enke der å sørge for deg." 10 Så brøt han opp og drog til Sarepta. Da han kom til byporten, sannelig, da var det en enke der som samlet ved. Han ropte til henne og sa: "Jeg ber deg, gi meg litt vann i et beger, så jeg kan få drikke." 11 Da hun gikk for å hente det, ropte han til henne og sa: "Jeg ber deg, ta med et stykke brød til meg i hånden!" 12 Da sa hun: "Så sant Herren din Gud lever: Jeg har ikke noe brød, bare en håndfull mel i krukken, og litt olje i karet. Og se, nå går jeg bare her og sanker noen vedpinner, så jeg kan gå og lage det i stand for meg selv og min sønn, så vi kan spise det og så dø." 13 Men Elia sa til henne: "Frykt ikke! Gå og gjør som du har sagt, men lag først en liten kake til meg av det, og kom så til meg med den! Etterpå kan du lage noe til deg selv og din sønn. 14 For så sier Herren, Israels Gud: Melkrukken skal ikke bli tom, og oljekaret skal ikke være tørt, fram til den dagen Herren sender regn på jorden." 15 Så gikk hun bort og gjorde etter Elias ord. Både hun og han og hennes husfolk spiste dag etter dag. 16 Men melkrukken ble ikke tom, og oljekaret ble heller ikke tørt, etter det Herrens ord som Han hadde talt ved Elia. 17 Etter disse begivenhetene skjedde det at sønnen til kvinnen som eide huset, ble syk. Sykdommen hans var så alvorlig at det til slutt ikke var livspust igjen i ham. 18 Så sa hun til Elia: "Hva har jeg med deg å gjøre, du Guds mann? Er du kommet til meg for å minne meg om min synd, og for å la min sønn dø?" 19 Han svarte henne: "Gi meg din sønn!" Så tok han ham ut av fanget hennes og bar ham opp til rommet ovenpå, der han bodde, og la ham på sin egen seng. 20 Så ropte han til Herren og sa: "Herre min Gud, har Du også ført det onde over denne enken som jeg bor hos, at Du lar hennes sønn dø?" 21 Han strakte seg ut over barnet tre ganger og ropte til Herren og sa: "Å Herre min Gud, jeg ber Deg, la guttens sjel komme tilbake til ham!" 22 Da hørte Herren Elias røst. Guttens sjel kom tilbake til ham, og han var igjen i live. 23 Elia tok gutten og bar ham ned fra rommet ovenpå og inn i huset. Så gav han ham til hans mor. Elia sa: "Se, din sønn lever!" 24 Da sa kvinnen til Elia: "Nå erkjenner jeg dette: Du er en Guds mann, og Herrens ord i din munn, er sannhet." |