Esajas bog 57 1 Den rettferdige går til grunne, og ingen legger seg det på hjertet. Barmhjertige menn hentes bort, men ingen forstår at den rettferdige hentes bort fra ondskapen. 2 Han går inn til fred. De hviler på sitt leie, og hver av dem vandrer bent fram. 3 Men kom hit, dere spåkonens barn, dere avkom av ekteskapsbryteren og skjøgen! 4 Hvem er det dere gjør narr av? Mot hvem er det dere gaper med munnen og geiper med tungen? Er dere ikke selv overtredelsens barn, løgnens ætt, 5 dere som brenner av lyst mellom terebintene og under hvert grønt tre, dere som slakter barna i dalene, i kløftene blant klippene? 6 Din del er mellom de glatte steinene i bekken. De, de er din lodd! Også for dem har du utøst drikkoffer og ofret grødeoffer. Skulle Jeg bli trøstet av dette? 7 På et høyt og mektig fjell har du redd ditt leie. Også dit opp gikk du for å ofre slaktoffer. 8 Også bak døren og dørstolpen satte du opp ditt minnesmerke. For du vendte deg bort fra Meg. Du kledde av deg og kløv opp. Du laget god plass i din seng og gjorde en avtale med dem. Du elsket deres seng, hvor du så deres nakenhet. 9 Du gikk til kongen med salveolje, du skaffet deg store mengder parfyme. Du sendte dine budbærere langt av sted, og du steg helt ned til dødsriket. 10 Du ble utslitt på din lange vei. Likevel sa du ikke: "Alt håp er ute." Du fant selv ny livskraft for din hånd. Derfor ble du ikke skrøpelig. 11 Hvem var det du var redd for og fryktet, siden du har løyet og ikke husket på Meg, og ikke lagt deg det på hjertet? Er det ikke fordi Jeg har holdt Meg stille fra fordums tid at du ikke har fryktet Meg? 12 Jeg skal kunngjøre din rettferdighet og dine gjerninger, men de skal ikke bli til noe gagn for deg. 13 Når du roper, så la bare den samlingen du har hos deg, utfri deg. Men vinden skal føre dem alle av sted, et vindpust skal ta dem. Men den som tar sin tilflukt til Meg, skal arve landet, og skal ta Mitt hellige berg i eie. 14 Han sier: "Bygg! Bygg! Gjør veien klar! Ta snublesteinen bort fra veien for Mitt folk." 15 For så sier Den Høye og Opphøyde, Han som troner for evig, Han som har navnet Hellig: I det høye og hellige bor Jeg, og hos den som har en sønderknust og ydmyk ånd, for å gjenopplive de ydmykes ånd, og for å gjøre de sønderknustes hjerte levende. 16 For Jeg anklager ikke for evig, Jeg er ikke alltid vred. Da ville ånden svikte framfor Mitt åsyn, ja, de livsånder Jeg har dannet. 17 På grunn av hans grådige misgjerning ble Jeg vred og slo ham. Jeg skjulte meg og var vred, men han gikk bare videre bort på sitt hjertes vei. 18 Jeg har sett hans veier, og Jeg vil lege ham. Jeg skal lede ham og igjen la ham og hans sørgende få trøst. 19 "Jeg skaper leppenes frukt: Fred, fred til den som er langt borte og til den som er nær ved," sier Herren. "Jeg leger ham." 20 Men de ugudelige er som det opprørte havet når det ikke kan være stille, og bølgene rører opp gjørme og skitt. 21 Det er ingen fred for de ugudelige, sier min Gud. |