Første korinterbrev 2 1 Og jeg, brødre, da jeg kom til dere, kom jeg ikke med fremragende talekunst eller visdom og forkynte Guds vitnesbyrd for dere. 2 For jeg var fast bestemt på at jeg ikke ville vite noe blant dere uten Jesus Kristus og Ham korsfestet. 3 Jeg var hos dere i svakhet, i frykt og i stor beven. 4 Og min tale og min forkynnelse var ikke med overtalende ord fra menneskelig visdom, men med Ånds og krafts bevis, 5 for at deres tro ikke skulle være grunnet på menneskers visdom, men på Guds kraft. 6 Likevel taler vi en visdom blant de modne, ikke en visdom som tilhører denne tidsalder eller denne tidsalders herskere, de som går til grunne. 7 Men vi taler Guds visdom i hemmelighet, den skjulte visdom som Gud før tidenes begynnelse bestemte til vår herlighet, 8 den visdom som ingen av herskerne i denne tidsalder har kjent. For hadde de kjent den, hadde de ikke korsfestet herlighetens Herre. 9 Men, som det er skrevet: Det øyet ikke har sett, og det øret ikke har hørt, det som heller ikke kom opp i menneskets hjerte, det som Gud har forberedt for dem som elsker Ham. 10 For hvem blant menneskene kjenner de ting som hører mennesket til, uten menneskets ånd som er i ham? Slik er det heller ingen som kjenner de ting som hører Gud til, uten Guds Ånd. 11 Men Gud har åpenbart det for oss ved Sin Ånd. For Ånden ransaker alle ting, ja, også Guds dybder. 12 Men vi har ikke fått verdens ånd, men den Ånd som er fra Gud, for at vi skal kjenne de ting som av nåde er blitt gitt oss av Gud. 13 Disse ting taler vi også om, ikke med ord som menneskelig visdom lærer, men med ord som Den Hellige Ånd lærer, idet vi tolker åndelige ting med åndelige ord. 14 Men et sjelelig menneske tar ikke imot de ting som hører Guds Ånd til, for de er som dårskap for ham. Han kan heller ikke kjenne dem, for de bedømmes åndelig. 15 Men den som er åndelig, bedømmer alle ting, men selv blir han ikke bedømt av noen. 16 For hvem har kjent Herrens sinn, så han kunne lære Ham? Men vi har Kristi sinn. |