Første Mosebog 18 1 Så viste Herren Seg for ham ved terebinte-lunden i Mamre, mens han satt i teltåpningen midt på heteste dagen. 2 Han løftet blikket og så, og se, tre menn stod hos ham. Da han så dem, sprang han fra teltåpningen for å møte dem, og han bøyde seg til jorden 3 og sa: "Min Herre, hvis jeg har funnet nåde for Dine øyne, så ber jeg Deg, gå ikke videre forbi Din tjener. 4 Sett dere ikke imot at det blir satt fram litt vann, så dere kan få vaske føttene deres og hvile dere under treet. 5 Jeg vil hente et stykke brød, så dere kan styrke deres hjerter. Etterpå kan dere gå videre, siden dere nå har besøkt deres tjener." De svarte: "Ja, gjør som du har sagt." 6 Så skyndte Abraham seg inn i teltet til Sara og sa: "Skynd deg og gjør klar tre mål fint mel, kna det og lag kaker!" 7 Abraham sprang bort til buskapen, tok ut en fin og god kalv og gav den til en ung mann, som skyndte seg å lage den i stand. 8 Så tok han smør, melk og kalven som han hadde laget i stand, og satte alt fram for dem. Og han stod hos dem under treet mens de spiste. 9 Så sa de til ham: "Hvor er Sara, din hustru?" Han svarte: "Her inne i teltet." 10 Da sa Han: "Jeg skal sannelig komme tilbake til deg etter så lang tid det tar for at et nytt menneskeliv skal bli til, og se, Sara din hustru, skal da ha en sønn." Men Sara lyttet fra teltåpningen bak ham. 11 Abraham og Sara var gamle, godt oppe i årene, og Sara hadde det ikke lenger slik kvinner pleier å ha det. 12 Derfor lo Sara for seg selv og sa: "Skal jeg få en slik lyst etter at jeg er blitt gammel, og når min herre også er blitt gammel?" 13 Herren sa til Abraham: "Hvorfor lo Sara og sa: Skal jeg virkelig føde barn nå når jeg er gammel? 14 Er noe for vanskelig for Herren? Etter den fastsatte tiden skal Jeg komme tilbake til dere, etter så lang tid det tar for at et nytt menneskeliv skal bli til, og Sara skal da ha en sønn." 15 Men Sara nektet og sa: "Jeg lo ikke." For hun var redd. Men Han sa: "Jo, du lo." 16 Så brøt mennene opp derfra og så i retning av Sodoma, og Abraham gikk med dem for å sende dem av sted. 17 Herren sa da: "Skal Jeg skjule for Abraham det Jeg vil gjøre, 18 siden Abraham sannelig skal bli et stort og mektig folk, og alle folkeslag på jorden skal bli velsignet i ham? 19 For Jeg har utvalgt ham, for at han skal befale sine barn og sitt hus etter seg at de skal holde seg på Herrens vei og gjøre rettferdighet og rett, og for at Herren skal gi Abraham det Han har talt til ham om." 20 Herren sa: "Fordi Sodomas og Gomorras klagerop er kraftig, og fordi deres synd er meget stor, 21 vil Jeg nå fare ned dit og se om de virkelig har gjort som det lyder i klageropet som har nådd Meg. Og hvis ikke, vil Jeg vite det." 22 Så vendte mennene seg bort derfra og gikk mot Sodoma, men Abraham stod fortsatt framfor Herrens åsyn. 23 Abraham kom nærmere og sa: "Vil Du også utslette den rettferdige sammen med den ugudelige? 24 Om det nå finnes femti rettferdige i byen, vil Du utslette stedet og ikke skåne det, selv om det er femti rettferdige der? 25 Må det være langt fra Deg å gjøre noe slikt som dette, å drepe de rettferdige sammen med de ugudelige, slik at det skulle gå de rettferdige på samme måte som de ugudelige. Må det være langt fra Deg! Hele jordens Dommer, skulle ikke Han dømme rettferdig?" 26 Da sa Herren: "Hvis Jeg i Sodoma finner femti rettferdige i byen, da skal Jeg skåne hele stedet for deres skyld." 27 Abraham svarte og sa: "Se, jeg som bare er støv og aske, jeg har tatt meg den frihet å tale til Herren: 28 Om det nå manglet fem på de femti rettferdige. Vil Du da ødelegge hele byen fordi det manglet fem?" Da sa Han: "Hvis Jeg finner førtifem der, skal Jeg ikke ødelegge den." 29 Enda en gang talte han til Ham og sa: "Om det nå skulle finnes førti der?" Da sa Han: "Jeg skal ikke gjøre det for de førtis skyld." 30 Da sa han: "Nå må ikke Herrens vrede opptennes om jeg taler: Om det nå skulle finnes tretti der?" Da sa Han: "Jeg skal ikke gjøre det hvis Jeg finner tretti der." 31 Og han sa: "Se, jeg har tatt meg den frihet å tale til Herren: Om det nå skulle finnes tjue der?" Da sa Han: "Jeg skal ikke ødelegge den for de tjues skyld." 32 Da sa han: "Nå må ikke Herrens vrede opptennes. Jeg vil tale bare én gang til: Om det nå skulle finnes ti der?" Og Han sa: "Jeg skal ikke ødelegge den for de tis skyld." 33 Så gikk Herren bort, straks Han var ferdig med å tale med Abraham, og Abraham vendte tilbake dit han bodde. |