Første Mosebog 27 1 Da Isak var blitt gammel, og øynene hans var så sløve at han ikke kunne se, skjedde det: Han kalte til seg sin eldste sønn Esau og sa til ham: "Min sønn." Og han svarte: "Her er jeg." 2 Så sa han: "Se, jeg er gammel. Jeg kjenner ikke min dødsdag. 3 Ta nå våpnene dine, pilekoggeret ditt og buen din, og gå ut på marken og skyt noe vilt til meg! 4 Lag så et velsmakende måltid for meg, slik jeg liker det. Kom hit til meg med det, så jeg kan spise, og for at min sjel kan få velsigne deg før jeg dør." 5 Rebekka lyttet da Isak snakket med sin sønn Esau. Esau gikk så ut på marken for å skyte noe vilt og komme med det. 6 Da talte Rebekka til sin sønn Jakob og sa: "Se, jeg hørte din far snakke med din bror Esau og si: 7 Kom med noe vilt til meg og lag et velsmakende måltid for meg, så jeg kan spise det og velsigne deg for Herrens åsyn før jeg dør. 8 Derfor, min sønn, lyd nå min røst i det jeg befaler deg. 9 Gå nå til småfeet og ta to fine kje til meg derfra, så skal jeg lage et velsmakende måltid for din far av dem, slik han liker det. 10 Så skal du ta det med til din far, så han kan spise det, og for at han skal velsigne deg før sin død." 11 Jakob sa til sin mor Rebekka: "Se, min bror Esau er en hårete mann, og jeg en mann med glatt hud. 12 Kanskje min far vil kjenne på meg, og da vil jeg vise meg som en bedrager. Da kommer jeg til å føre en forbannelse over meg selv, og ikke en velsignelse." 13 Men hans mor sa til ham: "La din forbannelse komme over meg, min sønn! Bare lyd meg i det jeg sier og gå og hent kjeene til meg!" 14 Da gikk han og hentet dem og tok dem med til sin mor. Hans mor laget et velsmakende måltid, slik hans far likte det. 15 Så tok Rebekka de fineste klærne til sin sønn Esau, som hun hadde hos seg i huset, og kledde dem på sin yngste sønn Jakob. 16 Skinnene fra kjeene la hun om hendene hans og rundt den glatte delen av halsen. 17 Deretter la hun den velsmakende maten og brødet som hun hadde laget i stand, i hendene på sin sønn Jakob. 18 Så gikk han til sin far og sa: "Min far." Og han sa: "Her er jeg. Hvem er du, min sønn?" 19 Jakob sa til sin far: "Jeg er Esau, din førstefødte. Jeg har gjort som du sa til meg. Jeg ber deg, sett deg opp og spis av viltet, så din sjel kan velsigne meg." 20 Men Isak sa til sin sønn: "Hvordan kan det ha seg at du har funnet noe så raskt, min sønn?" Han sa: "Fordi Herren din Gud sendte det til meg." 21 Da sa Isak til Jakob: "Jeg ber deg, kom nærmere, så jeg kan få kjenne på deg, min sønn, om du virkelig er min sønn Esau eller ikke." 22 Så gikk Jakob bort til sin far Isak, og han kjente på ham og sa: "Røsten er Jakobs, men hendene er Esaus." 23 Han kjente ham ikke igjen, fordi hendene hans var hårete som hans bror Esaus hender. Så velsignet han ham. 24 Og han sa: "Er du virkelig min sønn Esau?" Han sa: "Ja, det er jeg." 25 Han sa: "Kom hit til meg med det, så skal jeg spise av viltet til min sønn, så min sjel kan velsigne deg." Så gikk han bort til ham med det, og han spiste. Han gav ham også vin, og han drakk. 26 Da sa hans far Isak til ham: "Kom nå hit og kyss meg, min sønn!" 27 Han kom bort og kysset ham. Da kjente han lukten av klærne hans, og velsignet ham og sa: "Sannelig, duften av min sønn er som duften av en mark Herren har velsignet. 28 Må Gud derfor gi deg av duggen fra himmelen, av den frodige jord, og overflod av korn og most! 29 Folkeslag skal tjene deg, og folkestammer falle på kne for deg. Vær herre over dine brødre, og la din mors sønner falle på kne for deg! Forbannet være de som forbanner deg, og velsignet være de som velsigner deg!" 30 Så snart Isak var ferdig med å velsigne Jakob, og Jakob så vidt hadde kommet seg ut fra sin far Isak, skjedde det: Hans bror Esau kom tilbake fra jakten. 31 Han hadde også laget et velsmakende måltid og tatt det med til sin far, og han sa til sin far: "Vil ikke min far sette seg opp og spise av viltet til sin sønn, så din sjel kan velsigne meg." 32 Hans far Isak sa til ham: "Hvem er du?" Og han sa: "Jeg er din sønn, din førstefødte, Esau." 33 Da begynte Isak å skjelve kraftig, og han sa: "Hvem er da han som skjøt vilt og kom med det til meg? Jeg spiste opp alt sammen før du kom, og jeg har velsignet ham, og sannelig, han skal være velsignet." 34 Da Esau hørte sin fars ord, satte han i et gjennomtrengende høyt og hjerteskjærende skrik, og han sa til sin far: "Velsign meg, meg også, å, min far!" 35 Men han sa: "Din bror kom med svik og tok fra deg velsignelsen din." 36 Esau sa: "Er det ikke med rette han kalles med navnet Jakob? For disse to gangene har han overlistet meg. Han tok fra meg førstefødselsretten min, og se nå, han har tatt fra meg velsignelsen min." Og han sa: "Har du ikke holdt av en velsignelse til meg?" 37 Da svarte Isak og sa til Esau: "Sannelig, jeg har satt ham til herre over deg, og alle hans brødre har jeg gitt ham som tjenere. Med korn og most har jeg gitt ham livsopphold. Hva skal jeg da gjøre for deg, min sønn?" 38 Esau sa til sin far: "Har du bare én velsignelse, min far? Velsign meg, meg også, å, min far!" Og Esau gråt med høy røst. 39 Da svarte hans far Isak og sa til ham: "Se, borte fra den frodige jord og duggen fra himmelen der oppe skal din bolig være. 40 Ved ditt sverd skal du leve, og din bror skal du tjene. Men det skal skje når du fører strid, da skal du kaste hans åk av din nakke." 41 Esau hatet Jakob for den velsignelsen hans far hadde gitt ham, og Esau sa i sitt hjerte: "Sørgedagene over min far nærmer seg. Da vil jeg slå min bror Jakob i hjel." 42 Men Rebekka ble fortalt hva Esau, hennes eldste sønn, hadde sagt. Da sendte hun bud og kalte til seg Jakob, sin yngste sønn, og sa til ham: "Se, din bror Esau trøster seg i forhold til deg med tanken på å drepe deg. 43 Derfor, min sønn, lyd nå min røst: Bryt opp og flykt til min bror Laban i Karan! 44 Bli hos ham i noen dager, inntil din brors harme har lagt seg, 45 inntil din brors vrede vender seg bort fra deg, og han glemmer hva du har gjort mot ham. Da skal jeg sende bud og hente deg tilbake derfra. Hvorfor skulle jeg miste dere begge på én og samme dag?" 46 Rebekka sa til Isak: "Jeg er lei av livet på grunn av Hets døtre. Hvis Jakob tar seg en hustru blant Hets døtre, en som er lik disse døtrene i landet, hva er da livet verd for meg?" |