Første Samuelsbog 14 1 En dag skjedde det at Jonatan, Sauls sønn, sa til våpensveinen sin: "Kom, la oss gå over til hærstyrken til filisterne, som er på den andre siden." Men han sa ikke dette til sin far. 2 Da satt Saul i utkanten av Gibea, under granatepletreet i Migron. Folket som var med ham, var omkring seks hundre menn. 3 Akia var sønn av Akitub, bror til Ikabod, sønn av Pinhas, sønn av Eli, Herrens prest i Sjilo. Han bar en efod. Men folket visste ikke at Jonatan hadde dratt av sted. 4 Mellom passene som Jonatan prøvde å komme seg gjennom på vei til filisternes hærstyrke, var det en bratt klippe på den ene siden og en bratt klippe på den andre siden. Navnet på den ene var Boses, og navnet på den andre var Senne. 5 Forsiden på den ene klippen vendte nordover mot Mikmas og den andre sørover mot Gibea. 6 Så sa Jonatan til våpensveinen sin: "Kom, la oss gå over til hærstyrken til disse uomskårne! Det kan hende at Herren vil gjøre noe for oss. For det er ingen ting som hindrer Herren fra å frelse, enten ved mange eller ved få." 7 Da sa våpensveinen til ham: "Gjør alt som ligger deg på hjertet. Bare gå! Jeg er med deg, hva som enn ligger deg på hjertet." 8 Da sa Jonatan: "Se, la oss gå over til disse mennene, så skal vi vise oss fram for dem. 9 Hvis de sier til oss: Vent til vi kommer bort til dere, da blir vi stående der vi er og går ikke opp til dem. 10 Men hvis de sier til oss: Kom opp til oss, da vil vi gå opp. For da har Herren overgitt dem i vår hånd, og da skal dette være et tegn for oss." 11 Så viste de seg begge fram for hærstyrken til filisterne. Filisterne sa: "Se, hebreerne kommer ut av hulene der de har gjemt seg." 12 Da ropte mennene i hærstyrken til Jonatan og våpensveinen hans, og sa: "Kom opp til oss, så skal vi la dere få vite noe." Jonatan sa til våpensveinen sin: "Kom opp etter meg, for Herren har overgitt dem i Israels hånd." 13 Jonatan klatret opp på hender og knær, med våpensveinen etter seg. Og de falt for Jonatan. Da våpensveinen kom etter ham, drepte han dem. 14 I det første slaget slo Jonatan og våpensveinen hans omkring tjue menn over et område omtrent halvparten så stort som det en pløyer på en dag. 15 De skalv av redsel i leiren, omkring på marken og blant hele folket. Hærstyrken og de som hadde dratt ut for å plyndre, skalv også av redsel. Jorden ristet. Gud slo dem med redsel. 16 Sauls vaktmenn i Gibea i Benjamin så opp, og se, en hel flokk løste seg opp. De for hit og dit. 17 Da sa Saul til folket som var sammen med ham: "Ta et navneopprop og finn ut hvem som har forlatt oss." Da de hadde holdt navneoppropet, viste det seg at det var Jonatan og våpensveinen hans som ikke var der. 18 Saul sa til Akia: "Kom hit med Guds ark!" På den tiden var nemlig Guds ark hos Israels barn. 19 Mens Saul snakket med presten, skjedde det at larmen fra filisternes leir bare ble sterkere. Derfor sa Saul til presten: "La det være!" 20 Saul og hele folket som var sammen med ham, samlet seg, og de drog ut i striden. Hver mann rettet sverdet sitt mot sin neste, og det ble en overmåte stor forvirring. 21 Også de hebreerne som holdt lag med filisterne før den tiden, og som hadde dratt opp med dem i leiren fra landområdene omkring, slo seg sammen med israelittene som var med Saul og Jonatan. 22 Alle de Israels menn som hadde gjemt seg i Efraim-fjellene, fulgte dem også ut i striden da de hørte at filisterne flyktet. 23 Slik reddet Herren Israel på den dagen, og striden flyttet seg bortenfor Bet-Aven. 24 Israels menn kom i stor nød den dagen, for Saul hadde tatt folket i ed og sagt: "Forbannet er den mann som spiser noe før om kvelden, før jeg har tatt hevn over fiendene mine." Derfor var det ingen av folket som smakte mat. 25 Nå kom alle som var i det landområdet, inn i en skog. Der var det honning på marken. 26 Da folket hadde kommet inn i skogen, se, da strømmet det fram honning. Men ingen løftet hånden til munnen, for folket fryktet for eden. 27 Men Jonatan hadde ikke hørt at hans far hadde tatt folket i denne eden. Derfor rakte han ut staven som han hadde i hånden, dyppet spissen av den i en vokskake og løftet så hånden til munnen. Og øynene hans klarnet. 28 Da var det en av folket som sa: "Din far tok folket høytidelig i ed og sa: Forbannet er den mann som spiser mat på denne dagen." Folket var blitt trette. 29 Men Jonatan sa: "Min far har ført landet i ulykke. Se hvordan øynene mine har klarnet fordi jeg smakte litt på denne honningen. 30 Hvor mye bedre hadde det ikke vært om folket i dag hadde fått spise fritt av det byttet de fant hos fienden. Ville ikke da mannefallet blant filisterne blitt mye større?" 31 Den dagen hadde de slått filisterne fra Mikmas til Ajjalon. Derfor var folket meget trette. 32 Folket stormet rett mot byttet og tok sauer, okser og kalver. De slaktet dem på marken, og folket spiste kjøttet med blodet i. 33 Da var det noen som fortalte dette til Saul og sa: "Se, folket synder mot Herren ved å spise kjøtt med blod i." Da sa han: "Dere har handlet troløst. Rull en stor stein bort til meg i dag!" 34 Så sa Saul: "Spre dere omkring blant folket og si til dem: Hver mann med sin okse og hver mann med sin sau skal komme hit til meg. Slakt dem her og spis! Synd ikke mot Herren ved å spise kjøtt med blod i." Så førte hver mann i folket på egen hånd oksen sin til ham den kvelden, og de slaktet den der. 35 Så bygde Saul et alter for Herren. Dette var det første alteret han bygde for Herren. 36 Saul sa: "La oss dra ned mot filisterne i natt! Så kan vi plyndre dem, helt til det blir lyst i morgen tidlig. La oss ikke spare en eneste mann blant dem!" De sa: "Gjør det som er godt i dine øyne." Så sa presten: "La oss tre fram for Gud her!" 37 Deretter bad Saul om råd fra Gud: "Skal jeg dra ned mot filisterne? Vil du overgi dem i Israels hånd?" Men Han svarte ham ikke den dagen. 38 Saul sa: "Kom over hit, alle dere høvdinger i folket, så dere kan erkjenne og se hvordan det er med den synden som ble gjort i dag. 39 For så sant Herren lever, Han som frelser Israel, selv om den skulle være hos min sønn Jonatan, skal han sannelig dø." Men det var ikke en eneste mann blant folket som svarte ham. 40 Da sa han til hele Israel: "Dere skal stå på den ene siden, og min sønn Jonatan og jeg skal stå på den andre siden." Folket sa til Saul: "Gjør det som er godt i dine øyne." 41 Derfor sa Saul til Herren, Israels Gud: "Gi et fullkomment svar!" Så ble Saul og Jonatan tatt ut, men folket slapp fri. 42 Saul sa: "Kast lodd mellom meg og min sønn Jonatan." Så ble Jonatan tatt ut. 43 Da sa Saul til Jonatan: "Fortell meg hva du har gjort!" Jonatan fortalte ham det og sa: "Jeg smakte på litt honning, som jeg tok på spissen av staven jeg hadde i hånden. Her er jeg, nå skal jeg dø." 44 Saul svarte: "Må Gud ramme meg både nå og siden, om ikke så skjer. For du skal sannelig dø, Jonatan." 45 Men folket sa til Saul: "Skal Jonatan dø, når han har skaffet Israel denne store utfrielsen? Slett ikke! Så sant Herren lever, ikke et hår på hans hode skal falle til jorden, for han har handlet med Guds hjelp i dag." Slik reddet folket Jonatan, så han slapp å dø. 46 Så vendte Saul tilbake fra å forfølge filisterne, og filisterne drog tilbake til sitt eget sted. 47 Slik befestet Saul sitt kongedømme over Israel. Han kjempet mot alle fiendene sine rundt på alle kanter, mot Moab, mot Ammons barn, mot Edom, mot kongene fra Soba, og mot filisterne. Hvor han enn vendte seg, undertrykte han dem. 48 Han gikk mektig fram og slo amalekittene, og han fridde Israel ut fra grepet til dem som plyndret dem. 49 Sauls sønner var Jonatan, Jisjvi og Malkisjua. Dette var navnene på hans to døtre: Navnet på den førstefødte var Merab, og navnet på den yngste var Mikal. 50 Navnet på Sauls hustru var Akinoam, Akima'as datter. Navnet på hærføreren for hæren hans var Abner, sønn av Ner, Sauls farbror. 51 Kisj var Sauls far, og Ner, Abners far, var sønn av Abiel. 52 Striden mot filisterne var voldsom alle Sauls dager. Når Saul så en sterk mann eller krigsdyktig mann, tok han ham til seg selv. |