Anden Krønikebog 30 1 Hiskia sendte bud omkring til hele Israel og Juda, og han skrev også brev til Efraim og Manasse om at de skulle komme til Herrens hus i Jerusalem for å holde påske for Herren, Israels Gud. 2 For kongen og lederne hans og hele forsamlingen i Jerusalem var blitt enige om å holde påske i den andre måneden. 3 For de kunne ikke holde den på den tiden, siden det ennå ikke var mange nok prester som hadde helliget seg, og folket var heller ennå ikke samlet i Jerusalem. 4 Dette rådet syntes både kongen og forsamlingen godt om. 5 Så besluttet de å sende ut en befaling over hele Israel, fra Be'er-Sjeba til Dan, om at de skulle komme for å holde påske for Herren, Israels Gud, i Jerusalem, for de hadde ikke gjort det på foreskrevet måte på lang tid. 6 Ilbudene drog så ut over hele Israel og Juda med brevene fra kongen og lederne hans. Etter befalingen fra kongen gjorde de kjent: Israels barn, vend om til Herren, Abrahams, Isaks og Israels Gud. Så skal Han vende Seg til den rest av dere som har sluppet unna assyrerkongens hånd. 7 Vær ikke som deres fedre og deres brødre, som har vært troløse mot Herren, sine fedres Gud, så Han overgav dem til ødeleggelse, slik dere selv ser. 8 Vær ikke stivnakkede, slik deres fedre var, men gi Herren hånden og kom inn i Hans helligdom, den Han har helliget for all tid og tjen Herren deres Gud så Hans brennende vrede kan vende seg bort fra dere. 9 For dersom dere vender om til Herren, da skal deres brødre og deres barn finne barmhjertighet hos dem som førte dem bort som fanger, så de kan få komme tilbake til dette landet. For Herren deres Gud er nådig og barmhjertig, og Han skal ikke vende Sitt ansikt bort fra dere, dersom dere vender om til Ham. 10 Så drog ilbudene fra by til by gjennom Efraims og Manasses land, helt til Sebulon. Men de bare lo av dem og spottet dem. 11 Likevel var det noen fra Asjer, Manasse og Sebulon som ydmyket seg og kom til Jerusalem. 12 Guds hånd hvilte også over Juda for å gi dem ett hjerte til å lyde befalingen fra kongen og lederne, den som var etter Herrens ord. 13 Det var mange mennesker som samlet seg i Jerusalem for å holde De usyrede brøds høytid i den andre måneden. Det ble en meget stor forsamling. 14 De stod fram og fjernet de alterne som var å finne i Jerusalem, og de rev ned alle røkelsesalterne og kastet dem i Kedron-bekken. 15 Så slaktet de påskelammet på den fjortende dagen i den andre måneden. Prestene og levittene skammet seg, og de helliget seg og bar fram brennoffer til Herrens hus. 16 De stod på sin plass etter den ordningen som gjaldt for dem etter loven fra Guds mann Moses. Prestene stenket blodet som de fikk fra levittene. 17 For det var mange i forsamlingen som ikke hadde helliget seg. Derfor hadde levittene ansvaret for å slakte påskelammene for hver den som ikke var ren, for å hellige dem til Herren. 18 For en stor mengde av folket, mange fra Efraim, Manasse, Jissakar og Sebulon, hadde ikke renset seg. Likevel åt de påskelammet, i strid med det som var skrevet. Men Hiskia bad for dem og sa: "Må Herren som er god, sørge for soning for hver den 19 som vender sitt hjerte til å søke Gud, Herren, sine fedres Gud, selv om han ikke er renset etter renselsen i helligdommen." 20 Og Herren bønnhørte Hiskia og helbredet folket. 21 De av Israels barn som var til stede i Jerusalem, holdt så De usyrede brøds høytid i sju dager med stor glede. Levittene og prestene lovet Herren dag etter dag, og til instrumenter sang de lovsang for Herren. 22 Hiskia talte vennlig til alle levittene, de som hadde lært videre den gode kunnskapen om Herren. De åt i alle de sju dagene høytiden varte, de ofret fredsoffer, og de bekjente for Herren, sine fedres Gud. 23 Så ble hele forsamlingen enig om å holde høytid i enda sju dager, og så holdt de den i enda sju dager med glede. 24 For Hiskia, kongen av Juda, gav forsamlingen tusen okser og sju tusen sauer, og lederne gav forsamlingen tusen okser og ti tusen sauer. Et stort antall av prestene helliget seg. 25 Hele Judas forsamling gledet seg, og det samme gjorde prestene og levittene og hele forsamlingen som kom fra Israel, og de fremmede som kom fra Israel, og de som bodde i Juda. 26 Så var det stor glede i Jerusalem, for helt fra Salomos dager, Davids sønn, Israels konge, hadde det ikke hendt noe slikt som dette i Jerusalem. 27 Prestene og levittene stod så fram og velsignet folket, og deres røst ble hørt. Deres bønn steg opp til Hans hellige bolig, til himmelen. |