Femte Mosebog 33 1 Dette er den velsignelsen som Moses, Guds mann, velsignet Israels barn med, før han døde. 2 Han sa: Herren kom fra Sinai, steg opp over dem fra Se'ir. Han strålte fram fra Paran-fjellet, ankom med titusener av hellige. Fra Hans høyre hånd lyste lovens ild for dem. 3 Ja, Han elsker folket. Alle Hans hellige er i Din hånd. De sitter ned ved Dine føtter. Alle tar imot Dine ord. 4 En lov har Moses gitt oss, en arv for Jakobs forsamling. 5 Han var Konge i Jesjurun da overhodene i folket kom sammen med stammene i Israel. 6 Må Ruben leve og ikke dø, la ikke hans menn bli få! 7 Dette sa han om Juda: Herre, hør Judas røst, og før ham til sitt folk! Må hans hender være nok for ham, og vær Du en hjelp mot hans fiender! 8 Om Levi sa han: Må Dine tummim og Dine urim være med Din hellige, som Du fristet ved Massa, som Du stred med ved Meribas vann, 9 som sier om sin far og sin mor: Jeg har ikke sett dem. Heller ikke sine brødre kjentes han ved, sine egne barn visste han ikke av, for de har tatt vare på Ditt ord og vernet om Din pakt. 10 De skal lære Jakob Dine dommer og Israel Din lov. De skal legge røkelse fram for Ditt åsyn og et heloffer på Ditt alter. 11 Herre, velsign hans kraft, vis Ditt velbehag mot hans henders verk! Knus hoftene på dem som reiser seg mot ham, og på dem som hater ham, så de ikke reiser seg igjen. 12 Om Benjamin sa han: Herrens elskede er han, han skal bo i trygghet hos Ham, Han som omslutter ham hele dagen. Mellom Hans skuldre skal han bo. 13 Om Josef sa han: Velsignet av Herren er hans land, med himmelens herlige gaver, med dugg, og med dypet som folder seg ut der nede, 14 med den herlige frukt båret fram av solen, med den herlige grøden drevet fram av månedene, 15 med det ypperste fra gamle fjell, med det herligste fra de evige høyder, 16 med det herligste fra jorden og dens fylde, og med nåde fra Ham som bodde i tornebusken. Må alt dette komme over Josefs hode, over hans isse som ble atskilt fra sine brødre. 17 Hans herlighet er som hos en førstefødt okse, og hans horn er som villoksens horn. Med dem skal han stange folkene helt til jordens ender. De er Efraims titusener, de er Manasses tusener. 18 Om Sebulon sa han: Gled deg, Sebulon, i din utgang, og du, Jissakar, i dine telt! 19 De skal kalle folkene til fjellet. Der skal de ofre rettferdighets offer. For de suger til seg overfloden fra havet, og skattene som er skjult i sanden. 20 Om Gad sa han: Lovet være han som lar Gad få rom. Han ligger som en løvinne og sønderriver både arm og isse. 21 Han utså den første delen for seg selv, for lovgiverens del var i forvaring der. Han ankom sammen med overhodene for folket. Han utøvde Herrens rettferdighet og Hans dommer i Israel. 22 Om Dan sa han: Dan er en løveunge. Han skal bykse fram fra Basan. 23 Om Naftali sa han: Naftali, som er mettet med nåde og fylt av Herrens velsignelse, han tar både Vest og Sør i eie. 24 Om Asjer sa han: Mest velsignet blant sønner er Asjer. Må han vinne gunst hos sine brødre og dyppe sin fot i olje. 25 Av jern og bronse skal du ha dine sandaler. Som dine dager er, skal din styrke være. 26 Ingen er som Jesjuruns Gud, som rir på himlene for å hjelpe deg, og i Sin majestet på skyene. 27 En tilflukt er Den evige Gud, her nede er de evige armer. Han skal drive fienden bort fra ditt ansikt, og sier: Ødelegg! 28 Da skal Israel bo i trygghet, Jakobs kilde for seg selv, i landet med korn og most. Ja, hans himler skal dryppe av dugg. 29 Salig er du, Israel! Hvem er som du, et folk som er frelst av Herren, Han som er skjoldet til din hjelp og sverdet som markerer din majestet. Dine fiender skal krype for deg, og du skal trampe ned deres høye steder. |