Jobs bog 24 1 Da tidene ikke er skjult for Den Allmektige, hvorfor får da ikke de som kjenner Ham, se Hans dager? 2 Noen flytter grensemerker. De røver småfe og slipper dem på beite. 3 Eselet til den farløse driver de bort. De tar enkens okse som pant. 4 De skyver de trengende bort fra veien. Alle de fattige i landet blir drevet til å gjemme seg. 5 Sannelig, som villesler i ørkenen går de ut til sitt arbeid og leter etter føde. Steppelandet sørger for mat til deres barn. 6 På marken samler de sitt fôr og holder etterhøst i den ugudeliges vingård. 7 Nakne overnatter de, uten klær, uten noe dekke i kulden. 8 De blir våte av skyllregnet over fjellene, og siden de ikke har noe ly, kryper de sammen inntil klippen. 9 De river den farløse bort fra mors bryst, og tar pant av den fattige. 10 Naken lar de ham gå, uten klær. De tar kornbåndene bort fra dem som sulter. 11 Innenfor sine murer presser de olje. De trår vinpressen, men lider likevel av tørst. 12 De døende stønner i byen, og de såredes sjel skriker. Likevel anklager ikke Gud dem for urettferdighet. 13 Disse er av dem som gjør opprør mot lyset. De kjenner ikke lysets veier, og de holder seg ikke til dets stier. 14 Morderen står opp med dagslyset. Han slår i hjel den fattige og trengende. Om natten er han som en tyv. 15 Horkarens øye venter på skumringen, og han sier: "Intet øye kan se meg." Han legger et dekke over sitt ansikt. 16 I mørket gjør de innbrudd i husene som de har merket ut om dagen. De kjenner ikke lyset. 17 For dem er morgenen lik dødsskyggen. De er kjent med dødsskyggens redsler. 18 En slik er som krusning på vannoverflaten. Deres del er forbannet på jorden, ingen finner veien til vingårdene. 19 Som tørke og hete tar snøvannet bort, slik blir synderne tatt av dødsriket. 20 Hans mors liv glemmer ham, marken mesker seg med ham, ingen minnes ham lenger, og ondskapen knekkes som et tre. 21 For han plyndrer den ufruktbare som ikke føder, og viser ingen godhet mot enken. 22 Men Han river de mektige bort ved Sin kraft. Han reiser Seg, og ingen er trygg på å få leve. 23 Han gir dem trygghet, og de stoler på den. Men Hans øyne hviler på deres veier. 24 De blir opphøyet en liten stund, men så er de ikke mer. De blir fornedret. Som alle andre føres de bort. De visner som hodene på kornaksene. 25 Er det da ikke slik? Hvem kan bevise at jeg er en løgner, og at mine ord bare er tomhet?" |