Jobs bog 41 1 Ingen er så dristig at han våger å tirre den opp. Hvem kan da sette seg opp imot Meg? 2 Hvem var før Meg, så Jeg skulle skylde ham noe? Alt under himmelen hører jo Meg til. 3 Jeg vil ikke tie om lemmene den har, om dens mektige kraft og dens yndige skikkelse. 4 Hvem kan ta av den ytterhammen? Hvem kan nærme seg denne med sin doble tanngard? 5 Hvem kan åpne dørene til ansiktet på den? Det står skrekk av dens tenner. 6 Stolt er raden av skjold, stramt lukket som med segl, 7 det ene så tett inntil det andre at det ikke kan trenge luft inn mellom dem. 8 De er klemt fast sammen, de griper om hverandre og kan ikke skilles. 9 Brannfakler går ut av munnen, gnister av ild fyker ut. 10 Røyk kommer opp fra neseborene, som fra en kokende gryte over brennende siv. 11 Når den nyser, blinker det i lys. Dens øyne er som morgenrødens. 12 Den har en pust som får kull til å blusse opp, og en flamme står ut av gapet på den. 13 Styrke bor i dens nakke, og frykten skvetter foran ansiktet på den. 14 Foldene i kjøttet på den er klemt sammen, de er som støpt og ikke til å rokke. 15 Den har et hjerte hardt som stein, ja så hardt som den nederste kvernsteinen. 16 Når den hever seg, er selv de mektige redde. Når den knuser, mister de fatningen. 17 Om sverdet skulle ramme den, får det ikke utrettet noe. Det kan heller ikke spydet, kastepilen eller lansen. 19 Pilen fra buen kan ikke jage den på flukt. Stein fra slyngen blir som halm for den. 18 Jern akter den for strå og bronse som råttent tre. 20 Som halm regnes også slagklubber. Den ler av susende kastespyd. 21 På undersiden er den som skarpe potteskår. Den setter tydelige merker i gjørmen. 22 Den får dypet til å koke som en gryte, den gjør havet lik en kjele der salven skummer. 23 Det står en skinnende sti etter den, en kunne tro dypet hadde hvitt hår. 24 Dens like finnes ikke på jorden, formet uten frykt som den er. 25 Alt som er høyt, ser den, den er jo konge over alle stolte skapninger." |