Första Thissalonikerbrevet 2 1 For dere vet jo selv, brødre, at den inngangen vi fikk hos dere ikke var forgjeves. 2 Men selv like etter at vi hadde lidd og blitt nedverdigende behandlet i Filippi, slik dere vet, var vi frimodige i vår Gud til å tale Guds evangelium til dere under stor kamp. 3 For vår formaning kom ikke av villfarelse eller urenhet, og den var heller ikke preget av svik. 4 Men ettersom vi var blitt prøvd av Gud for å bli betrodd evangeliet, så taler vi også, ikke for å tekkes mennesker, men for Gud, som prøver våre hjerter. 5 For ikke på noe tidspunkt brukte vi smigrende ord, som dere vet, og heller ikke brukte vi noe dekke for grådighet - Gud er vårt vitne. 6 Vi søkte heller ikke ære av mennesker, verken fra dere eller fra andre, selv om vi som Kristi apostler har rett til å opptre med tyngde. 7 Men vi var milde blant dere, på samme måte som en mor nærer sine egne barn. 8 Siden vi lengtet så inderlig etter dere, var vi meget glade, ikke bare for å kunne overgi Guds evangelium til dere, men også for å kunne overgi våre egne liv, fordi dere var blitt oss så kjære. 9 For dere husker, brødre, vårt strev og vår møye. For mens vi arbeidet natt og dag, for at vi ikke skulle være til byrde for noen av dere, forkynte vi Guds evangelium for dere. 10 Dere er vitner, og Gud også, om hvor hellig og rettferdig og ulastelig vi oppførte oss blant dere som tror. 11 For dere vet hvordan vi formante, trøstet og vitnet hver eneste én av dere, slik en far gjør med sine egne barn, 12 for at dere skulle vandre verdig for Gud, Han som kaller dere inn i Sitt eget rike og Sin herlighet. 13 Av denne grunn takker vi også Gud alltid, for da dere tok imot det Guds ord som dere hørte av oss, så tok dere imot det, ikke som menneskers ord, men som det i sannhet er: Guds ord, det som også er virksomt i dere som tror. 14 For dere, brødre, ble etterfølgere av de Guds menigheter som er i Judea i Kristus Jesus. For dere led også under de samme plagene fra deres egne landsmenn, slik som de led fra jødene, 15 de som drepte både Herren Jesus og sine egne profeter, og som har forfulgt oss. Og de er ikke til behag for Gud, og de står imot alle mennesker, 16 ved at de forbyr oss å tale til hedningefolkene, så de kan bli frelst. På denne måten oppfyller de alltid sine synders mål. Men vreden har til fulle innhentet dem. 17 Men vi, brødre, etter at vi ble tatt bort fra dere en kort tid, var vi vel borte fra dere legemlig, men ikke med hjertet. Vi prøvde med enda større iver og med stor lengsel å få se deres ansikt igjen. 18 Derfor ville vi komme til dere, også jeg, Paulus, forsøkte både én og to ganger, men Satan hindret oss. 19 For hvem er vårt håp, vår glede eller kransen vi kan rose oss av? Er det ikke nettopp dere som skal stå framfor Herren Jesus Kristus ved Hans gjenkomst? 20 For dere er vår ære og glede. |