Apostlagärningarna 20 1 Etter at opprøret hadde lagt seg, kalte Paulus disiplene til seg, tok avskjed med dem og drog så til Makedonia. 2 Da han hadde reist gjennom de områdene og oppmuntret dem med mange ord, kom han til Hellas 3 og ble der i tre måneder. Men da jødene la en ondsinnet plan mot ham mens han skulle til å seile til Syria, bestemte han seg for å dra tilbake gjennom Makedonia. 4 Og Sopater fra Berøa fulgte med ham til Asia. Det gjorde også tessalonikerne Aristarkus og Sekundus, Gajus fra Derbe og Timoteus, Tykikus og Trofimus fra Asia. 5 Disse mennene drog i forveien og ventet på oss i Troas. 6 Men vi seilte ut fra Filippi etter de usyrede brøds dager, og etter fem dager møtte vi dem i Troas, der vi ble i sju dager. 7 Den første dagen i uken kom disiplene sammen for å bryte brødet. Paulus førte samtaler med dem. Han skulle reise dagen etter, så han drog ut talen sin helt til midnatt. 8 Det var mange lamper i den øvre salen hvor de var samlet. 9 Og i vinduet satt en ung mann ved navn Evtykus. Han falt i dyp søvn. Og da Paulus talte lenge, falt han i søvne ned fra tredje etasje, og ble tatt død opp. 10 Men Paulus gikk ned, kastet seg over ham, omfavnet ham og sa: "Bli ikke urolige, for hans sjel er i ham." 11 Da han var kommet opp igjen, hadde brutt brødet, spist og samtalt en lang stund, like til daggry, drog han av sted. 12 Og de førte den unge mannen inn levende, og de ble ikke lite trøstet. 13 Så drog vi i forveien til skipet og seilte til Assos. Der skulle vi ta Paulus om bord, for det hadde han gitt beskjed om. Selv ønsket han å gå til fots. 14 Og da han møtte oss i Assos, tok vi ham om bord og kom til Mitylene. 15 Vi seilte derfra, og dagen etter havnet vi rett utenfor Kios. Den følgende dagen seilte vi innom Samos og lå over i Trogillium. Neste dag kom vi til Milet. 16 For Paulus hadde bestemt å seile forbi Efesos, slik at han ikke trengte å bruke tid i Asia. Han skyndte seg, for om mulig å være i Jerusalem på pinsedagen. 17 Fra Milet sendte han bud til Efesos og kalte til seg menighetens eldste. 18 Og da de var kommet til ham, sa han til dem: "Dere vet hvordan jeg hele tiden har levd blant dere fra den første dagen jeg kom til Asia, 19 at jeg tjente Herren med all ydmykhet, med mange tårer og prøvelser som møtte meg ved jødenes onde planer. 20 Dere vet også hvordan jeg ikke holdt tilbake noe av det som kunne være til hjelp, men forkynte det for dere og underviste dere offentlig så vel som fra hus til hus. 21 Jeg vitnet både for jøder og grekere om omvendelse til Gud og troen på vår Herre Jesus Kristus. 22 Og se, nå drar jeg bundet av Ånden til Jerusalem, uten å vite hva som skal hende meg der. 23 Jeg vet bare dette, at Den Hellige Ånd vitner i hver by og sier at lenker og trengsler venter meg. 24 Men ikke noe av dette gjør meg noe. Heller ikke har jeg livet kjært for min egen del. Derfor kan jeg med glede avslutte mitt løp og den tjenesten som jeg mottok fra Herren Jesus: å vitne om Guds nådes evangelium. 25 Og se, nå vet jeg at ingen av dere som jeg har gått omkring blant og forkynt Guds rike for, skal se ansiktet mitt mer. 26 Derfor vitner jeg for dere på denne dag at jeg er uskyldig i alles blod. 27 For jeg har ikke holdt noe tilbake, men forkynt dere hele Guds råd. 28 Derfor, gi akt på dere selv og på hele den flokken som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn i, for å vokte Guds menighet som Han kjøpte med Sitt eget blod. 29 For dette vet jeg: Etter min bortgang skal glupske ulver komme inn blant dere, og de vil ikke spare flokken. 30 Også blant dere selv skal det stå fram menn som fører falsk tale for å dra disiplene etter seg selv. 31 Vær derfor våkne, og husk at i tre år holdt jeg ikke opp med å advare hver enkelt med tårer natt og dag. 32 Så nå, brødre, overgir jeg dere til Gud og til Hans nådes ord, som er i stand til å oppbygge dere og gi dere arv blant alle dem som er helliget. 33 Jeg har ikke traktet etter sølv eller gull eller klær fra noen. 34 Ja, dere vet selv at disse hendene har sørget både for mitt behov og for det behov de hadde som var med meg. 35 Ved å arbeide slik har jeg på alle måter vist dere at dere må støtte de svake. Og husk Herren Jesu ord, at Han sa: "Det er saligere å gi enn å få."" 36 Og da han hadde sagt dette, knelte han ned og bad sammen med dem alle. 37 Og alle gråt de åpenlyst, og de falt Paulus om halsen og kysset ham. 38 Mest av alt sørget de over de ord han hadde talt, om at de aldri mer skulle få se ansiktet hans. Og de fulgte ham til skipet. |