Job 27 1 Job fortsatte med sin visdomstale og sa: 2 "Så sant Gud lever, Han som har tatt fra meg min rett, Den Allmektige, som har latt min sjel bli bitter, 3 så lenge det er livspust i meg og Guds ånde er i min nese, 4 skal ikke mine lepper tale ondskap, og min tunge ikke uttale svik. 5 Må det være langt fra meg å rettferdiggjøre dere. Helt til jeg må gi opp min ånd, vil jeg ikke gi fra meg min uskyld. 6 Jeg holder fast på min rettferdighet, og vil ikke forkaste den. Mitt hjerte skal ikke anklage meg for noen av mine dager. 7 Må det bare gå min fiende som den ugudelige, og han som står opp imot meg, som den urettferdige. 8 For hva er den ugudeliges håp, selv om han tilriver seg mye, når Gud rykker bort hans sjel? 9 Hører Gud hans rop når trengselen kommer over ham? 10 Kan han glede seg i Den Allmektige? Kan han rope til Gud til enhver tid? 11 Jeg vil lære dere om Guds hånd. Det rådet som er hos Den Allmektige, vil jeg ikke skjule. 12 Sannelig, dere har jo alle sett det, hvorfor kommer dere da med tomhet til ingen nytte? 13 Dette er det ugudelige menneskets del hos Gud, og den arv voldsmennene får fra Den Allmektige: 14 Blir hans barn mange, er det for sverdet. Hans avkom får ikke mette seg med brød. 15 De som overlever, skal døden begrave, og enkene etter dem skal ikke gråte. 16 Selv om han hoper opp sølv som støv og samler klær som leire, 17 skal den rettferdige kle seg med det han samler, og den uskyldige skal fordele sølvet. 18 For han har bygd sitt hus som en møll, ja som en løvhytte laget av en vaktmann. 19 Den rike mann legger seg ned, men blir ikke hentet. Han åpner sine øyne, og han er ikke der. 20 Redsler innhenter ham som en flodbølge. Stormen stjeler ham bort om natten. 21 Østavinden bærer ham av sted, og han blir borte, den feier ham bort fra stedet der han er. 22 For det er Han som står imot ham, og Han sparer ham ikke. Han flykter fortvilet fra Hans hånd. 23 De klapper hånlig for ham og piper ham bort fra stedet der han er. |