Nehemja 9 1 På den tjuefjerde dagen i denne måneden samlet Israels barn seg for å holde faste, kledd i sekk og med jord strødd over seg. 2 De som var av Israels ætt, skilte seg ut fra alle som hørte til fremmede folk. De stod fram og bekjente sine synder og sine fedres misgjerninger. 3 Så ble de stående der de hadde sin plass, og de leste i Herren deres Guds Lovbok en fjerdedel av dagen. Den neste fjerdedelen bekjente de og tilbad Herren deres Gud. 4 Josva, Bani, Kadmiel, Sjebanja, Bunni, Sjerebja, Bani og Kenani gikk så opp på plattformen til levittene og ropte med høy røst til Herren deres Gud. 5 Levittene Josva, Kadmiel, Bani, Hasjabneja, Sjerebja, Hodia, Sjebanja og Petakja sa: "Stå opp og lov Herren deres Gud fra evighet til evighet! Lovet være Ditt herlige navn, det som er opphøyet over all lov og pris! 6 Du alene er Herren. Du har dannet himmelen, himlenes himmel med hele sin hær, jorden og alt som er på den, havene og alt som er i dem, og Du bevarer det alt i live. Himmelens hær tilber Deg. 7 Du er Herren Gud, som utvalgte Abram og førte ham ut av kaldeernes Ur og gav ham navnet Abraham. 8 Du fant hans hjerte trofast framfor Ditt åsyn, og Du sluttet en pakt med ham for at Du skulle gi ham kanaaneernes, hetittenes, amorittenes, perisittenes, jebusittenes og girgasjittenes land. Du skulle gi det til hans ætt. Du har stadfestet Dine ord, for Du er rettferdig. 9 Du så hvordan våre fedre ble fornedret i Egypt, og Du hørte deres rop ved Rødehavet. 10 Du viste tegn og undere mot Farao, mot alle hans tjenere og mot hele folket i hans land. For Du kjente til at de for hovmodig fram mot dem. Du gjorde Deg et navn, slik det er i dag. 11 Du kløvde havet rett foran dem, så de gikk midt gjennom havet på tørr grunn. De som forfulgte dem, kastet Du i dypet, som stein ut i mektige vann. 12 Ved en skystøtte ledet Du dem om dagen, og ved en ildstøtte om natten, for å opplyse for dem den veien de skulle vandre. 13 Til Sinai-berget steg Du ned, og Du talte med dem fra himmelen. Du gav dem rette domsordninger og sanne lover, gode forskrifter og bud. 14 Du gjorde Din hellige sabbat kjent for dem, og befalte dem bud, forskrifter og lov, ved Din tjener Moses. 15 Du gav dem brød fra himmelen for å stille deres sult, og Du lot det komme vann fra klippen til dem for å slukke deres tørst. Du sa til dem at de skulle dra inn og innta landet, det som Du avla ed på at Du skulle gi dem. 16 Men de og våre fedre gikk hovmodig fram, de gjorde nakkene stive og hørte ikke på Dine bud. 17 De nektet å lyde, og de husket ikke Dine undergjerninger, som Du hadde gjort blant dem. Men de gjorde nakkene stive, og i sitt opprør utpekte de et overhode for å vende tilbake til sin trelldom. Men Du er Gud, rede til å tilgi, nådig og miskunnhet, sen til vrede og rik på barmhjertighet, og Du forlot dem ikke. 18 Men Du, selv da de laget seg en støpt kalv og sa: "Dette er din gud som førte deg opp fra Egypt", i stor gudsbespottelse, selv da 19 forlot Du dem ikke i Din rike barmhjertighet i ørkenen. Skystøtten vek ikke fra dem om dagen, men den ledet dem på veien. Heller ikke vek ildstøtten fra dem om natten, men den opplyste for dem den veien de skulle vandre. 20 Du gav også Din gode Ånd for å lære dem, og Du holdt ikke tilbake Din manna fra deres munn. Du gav dem vann for å slukke deres tørst. 21 I førti år holdt Du dem oppe i ørkenen. De manglet ingenting, deres klær ble ikke slitt ut, og deres føtter hovnet ikke opp. 22 Du gav dem også kongeriker og mange folk, og delte dem opp i områder. Så tok de i eie landet til Sihon, landet til Hesjbons konge og landet til Og, Basans konge. 23 Du lot også deres barn bli mange som stjernene på himmelen, og Du førte dem inn i det landet som Du hadde sagt at deres fedre skulle dra inn og ta i eie. 24 Så kom da sønnene inn og tok landet i eie. Rett foran dem fornedret Du dem som bodde i landet, kanaaneerne, og Du overgav dem i deres hender, både kongene deres og folkene i landet, så de kunne gjøre med dem som de ville. 25 De tok over sterke byer og et fruktbart land, og hus fulle av alle slags goder tok de i eie, brønner som var gravd ut, vingårder, olivenlunder og en overflod av frukttrær. Så spiste de, ble mette og vokste seg kraftige, og de frydet seg i Din store godhet. 26 Likevel var de trassige og gjorde opprør mot Deg, og de kastet Din lov bak sin rygg og drepte Dine profeter, som vitnet for dem, så de skulle vende om til Deg. De gikk fram i stor gudsbespottelse. 27 Derfor overgav Du dem i hendene på deres fiender, som gav dem trengsel. Men i trengselens tid ropte de til Deg. Du hørte fra himmelen, og ved Din rike barmhjertighet gav Du dem befriere som frelste dem fra deres fienders hånd. 28 Men etter at de hadde fått ro, vendte de igjen om til det som var ondt for Ditt åsyn. Derfor overgav Du dem i hendene på deres fiender, så de fikk herredømme over dem. Men da de igjen vendte om og ropte til Deg, hørte Du fra himmelen, og Du utfridde dem ved Din barmhjertighet gang etter gang. 29 Du vitnet for dem for å omvende dem til Din lov. Likevel gikk de fram i hovmod og hørte ikke på Dine bud, men syndet mot Dine dommer. For det mennesket som gjør dem, skal leve ved dem. De satte bare fram en trassig skulder, gjorde nakkene stive, og de ville ikke høre. 30 Men Du hadde tålmodighet med dem i mange år, og Du vitnet for dem ved Din Ånd ved Dine profeter. Men de ville ikke vende øret til. Derfor overgav Du dem i hendene på folkene i de andre landene. 31 Men i Din rike barmhjertighet utryddet Du dem ikke, og Du forlot dem ikke. For Du er Gud, nådig og barmhjertig! 32 Og nå, Du vår Gud, Gud den store, den mektige og den fryktinngytende, Du som holder pakten og viser miskunnhet, la det ikke være for lite framfor Ditt åsyn, alt det onde som har kommet over oss, over våre konger og våre ledere, våre prester og våre profeter, våre fedre og over hele Ditt folk, fra assyrerkongens tider og helt til i dag. 33 Men Du er rettferdig i alt som er kommet over oss. For Du har vist trofasthet, men vi har bare levd i ugudelighet. 34 Verken våre konger eller våre ledere, våre prester eller våre fedre, har holdt Din lov. De har heller ikke hørt på Dine bud og på Dine vitnesbyrd, dem Du vitnet blant dem. 35 For selv om de fikk bo i sitt eget kongerike, og de fikk nyte Din store godhet som Du gav dem, og selv om de fikk utfolde seg i dette store og fruktbare landet som Du gav rett framfor dem, så har de likevel ikke tjent Deg, og de vendte ikke om fra sine onde gjerninger. 36 Se bare, i dag er vi slaver. Se, i landet Du gav våre fedre, så de kunne spise frukten fra det og av alt det gode som er i det, her er vi slaver. 37 Men grøden i landet blir gitt til de kongene Du satte over oss på grunn av våre synder, Du lot dem også herske over våre kropper og våre dyr slik de selv finner det for godt. Å, vi er i stor trengsel! 38 På grunn av alt dette slutter vi en fast pakt og skriver den ned. Våre ledere, våre levitter og våre prester besegler den." |